cover

Ardent Fevers

Tanakh

CD (2006) - Alien8

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Psykedelia / Folk / Kammerpop / Softrock

Spor:
A Drink to Sher
5 AM
Deeper
Grey Breathes
Hit the Ground
Like I Used To
Still Trying to Find You Home
Restless Hands
Over Your Consistency
Winter Song
Take and Read

Referanser:
Calexico
Phoenix
Calla
American Music Club
Tindersticks
The For Carnation
Idaho
Radar Bros.
Lambchop

Vis flere data

Se også:
Dieu Deuil - Tanakh (2004)
Tanakh - Tanakh (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Nightingale of Florence

Jesse Poes fjerde plate runder hjørner og glatter ut motsetninger - uten å ta snarveier.

Siden deres forrige album, den abstrakte og eksperimentelle dobbelplaten fra 2004, har Tanakh og Jesse Poe vendt tilbake i et langt mer konvensjonelt spor. Ardent Fevers er en myk, rund skive med 11 låter av mer melodiøs og låtbasert form enn forgjengeren.

Uttrykket på Ardent Fevers er sobert og dempet både i spillestil og vokalarbeid, umiddelbart tenkte jeg at dette lød som en blanding av Calexico og Calla, og det er da ikke det verste man kan tenke seg, er det vel?

"For denne gang har Poe gått mer inn for å danne et fokusert lydbilde basert på en mer direkte låtskriverkunst med en langt mer fremtredende vokalbruk og utfyllende instrumentbruk."
Dette skrev groove.no om Dieu Deuil fra 2004, den gang i kontrast til debuten Villa Claustrophobia (2001). Den setningen kan altså like gjerne limes inn i forbindelse med årets utgave av Tanakh. Det dreier seg om en form for west coast-noir, og nærmere en softrocka americana fritatt fra begreper som post...-anything.

Tanakh trer fremtrer i stadig større grad som et av de mer samlende navnene i amerikansk alternativ, med Jesse Poe i sentrum og involverte som strekker seg utover til navn som Pelt, Bevel, Tulsa Drone, Six Organs of Admittance og Cracker. På årets utgave er for eksempel cellisten Isobel Campbell fra Belle & Sebastian trukket inn i kollektivet. Kornettist Paul Watson (A Camp, Tulsa Drone) er vel den som i første rekke sender tankene over til Calexicoland, Craig Harmons B3 er saftigere enn den Bistecca alla fiorentinaen som Phil Murphys lapsteel uanstrengt glir gjennom. Det er i første rekke denne delikate sammensetningen som hever Ardent Fevers, og det konstant rike lydbildet går foran selve låtkvaliteten.

Jesse Poe lever visst som lærer og skribent i Firenze, og Ardent Fevers deler ikke minst en svak dunst av italiensk eleganse med oss nordboere, et bilde sett gjennom amerikansk-fødte øyne av en tilforlatelig hverdag av skjønne kvinner, smale smug med scootere i slalomsus og svulmende piazzas med fontener som later seg i varmen. Kom natt, og la dette bildet fremdeles skinne i mørkets neonglans som omslaget sender oss inn i.

Alle disse 11 låtene er smygere; de trer frem fra skyggen og blander seg ubemerket inn i omgivelsene. Det største ankepunktet mot Ardent Fevers er at nettopp denne reserverte holdningen aldri tillater platen å bli særlig "ardent", den brennende feberrusen som aldri kommer helt ut avkjøles i så fall raskt av smoothe netter med chianti på balkongen til Poe. På en plate der ingen låter stikker seg frem som direkte umiddelbare, er det desto mer tilfredsstillende å fastslå at den er helt riktig til å akkompagnere en slik aften. Det er ingenting som vil forstyrre deg, med mindre du blir skremt av en smårufsete gitarsolo eller to à la Crazy Horse. Dette til tross for helt overflødige saker som Restless Hands og Grey Breathes, hvor det delikate blir dvaskt og kontrastene falmer i småslapp, nedfunka anonymitet.

De beste sporene på sin side; Deeper, hvor Phoenix-møter-Tindersticks i rød fløyelsdrakt, Like I Used To, Take and Read og Still Trying to Find You Home, der Leonard Cohen trekker sverd mot både Lee Hazlewood og Lee Clayton i solnedgangen bærer lett helhetsinntrykket på myke mokasiner i samfulle 55 minutter.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ben Weaver - Paper Sky

(Glitterhouse)

Tretten usentimentale og skarpskodde skildringar frå eit Amerika der håpet ikkje har dei aller beste veksttilhøve.

Flere:

Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours
Björk - Greatest Hits