cover

Paintin' the Town Brown - Ween Live '90-98

Ween

2 x CD (1999) - Elektra / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Country & western / Punk / Indierock / Humor

Spor:
Mushroom Festival in Hell
Japanese Cowboy
Mountain Dew
Bumblebee
Voodoo Lady
Ode to Rene
Mister Richard Smoker
Doctor Rock
I Can't Put My Finger on It
Cover it with Gas and Set it on Fire
Awesome Sound
Tender Situation
Mister Would you Please Help My Pony
I Saw Gener Crying in His Sleep
Marble Tulip Juicy Tree
She F***s Me


Poopship Destroyer
Vallejo
Puffy Cloud

Referanser:
Moistboyz
Prince
Beck
Beastie Boys

Vis flere data

Se også:
White Pepper - Ween (2000)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Dobbel dose galskap

Brown (adj): Generally poor, both in quality and as a condition of social prejudice.

Fra Weens egen ordliste: Brown (adj): Generally poor, both in quality and as a condition of social prejudice.
Brown (verb): To make bad, unpleasant, humorously difficult.
Browned (verb, past tense): To have created a "brown situation".

Men er det noe Ween ikke gjør, er det å kjede sine lyttere. Etter årevis med kreativ og usunn galskap, har New Jersey-duoen etterhvert skaffet seg et solid rykte som kvalitetsklovner, ikke minst på scenen, der de gjerne kan opptre opptil tre timer. Denne doble utgivelsen er en dokumentasjon på Ween fra den første turnéen i 1990 og frem til desember 1997. Den følger ingen kronologisk rekkefølge, og albumet er så sprikende som bare Ween kan være, ofte sjarmerende og tidvis meningsløse. Ween live viser hvor mye bandet har utviklet seg fra de mest syra opptrednene i Holland 1990 til det kompetente livebandet vi hører fra Oslo i 1997.

Den første platen inneholder i alt 16 spor av ujevn kvalitet, både på lyd og låter. De mest strukturerte låtene er fra de senere årene, og innbefatter blant annet en arabiskinspirert versjon av "I can't put my finger on it" og "Mister would you please help my pony" fra Oslo. Versjonene fra countryplaten "12 Golden Country Greats" svinger som vanlig bra: "Japanese cowboy" og "Mister Richard Smoker" backes av et potent orkester med både fele og pedal steel. De spiller også på "I saw Gener crying in his sleep" og den fyllbefengte balladen "She f***s me". Ellers fremstår Ween oftest som en kvartett, med unntak av duooppvisninger med en trommemaskin.
Nevneverdige låter er også "Doctor rock" (en oppvisning i god, gammeldags powerheavy), "Voodoo lady" (like suggererende heftig som alltid) og en tidlig versjon av "Tender situation". På den andre siden av kvalitetsskalaen serveres låter som "Mushroom festival in hell", "Mountain dew" og "Bumblebee" som egentlig bare er umoden, støyende galskap uten særlig mening.

Disc 2 inneholder kun 3 låter: "Poopship destroyer" og "Vallejo" er på ca. 30 minutter hver, og er ikke de mest vellykkede valgene når de først vil vise hvor lange låter de kan spille. Med "Buenos Tardes Amigo" klarte de å løfte en hel sal langt inn i Mexico, men disse trippene er tidvis uforståelige, uten fremdrift og rett og slett litt kjedelige.

For meg var konserten i Oslo en av høydepunktene i 1997, og Ween selv mener at denne konserten var så vellykket at de vurderte å gi den ut i sin helhet. Det ville i såfall vist et langt mer kompetent og samspilt band som alltid underholder, gleder og utfordrer publikum.

Jeg mener at Ween gjerne kunne holdt seg til en konsert, da det fortsatt hadde vist bredden i deres repertoar. Slik denne platen er bygd opp, er jeg fristet til å kalle det dobbel galskap, og det er ikke alltid like morsomt.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Modern Lovers - Modern Lovers

(Beserkley / Sanctuary)

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Flere:

Bonnie Prince Billy - The Letting Go
Mats Eilertsen - Flux