cover

Blue Sky

The Core & Nils Olav Johansen

CD (2006) - Jazzaway / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Improvisasjon / Rock / Avantgarde / Modal jazz / Psykedelia / Prog

Spor:
Cavemans Blues
Illiman Dance
Blue Sky, Blue Eyes
Shoot the Evil Dog
Indian Song

Referanser:
John Coltrane
Motif
Atomic
Wayne Shorter
The Doors
Jan Garbarek Quartet

Vis flere data

Se også:
Vision - The Core (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Mesterjazz

groove har bedt to av våre jazzskribenter se nærmere på The Cores andre album. Audun Reithaug Rasmussens analyse følger her.

The Core er i ferd med å bli den høyest utdannede jazzgruppa i landet, med bassist Steinar Raknes og trommis Espen Aalberg på masterutdannning på Jazzlinja i Trondheim, og Kjetil Møster som begynnende master på Musikkhøgskolen i Oslo. Sistemann Erlend Slettevoll har "bare" de fire vanlige årene på jazzlinja i Trondheim, men spiller ikke noe dårligere av den grunn.

Hvorfor er dette relevant for anmeldelsen av deres siste plate?
Fordi musikken til The Core er uhyre komplisert, intellektuelt utspekulert og avansert. For eksempel så er første låt med den primitive tittelen Caveman Blues ikke særlig primitiv. Den er basert på et dissonerende pianoriff som går i 13/4, men Kjetil Møster spiller så uanfektet over denne skeive feelingen at det ikke føles skeivt i det hele tatt. Hans sopransaxkor klarer mesterlig å fargelegge det mastodonte underlaget som kompet standhaftig maler fram. Når gjestegitarist Nils Olav Johansen spiller gitarsolo, retter kompet ut feelingen til fire flate, og med Aalbergs råe backbeat-feel er vi nærme psykedelia-rocken, selv om ingen rockegitarist ville spilt så rytmisk og tonalt ute som det Johansen gjør.

Som lytter danner man seg alltid en oppfattelse av et musikkstykkes metrum og betoner intuitivt det man tror er taktens ener. Ved å bevisst forlede lytteren til å betone feil, oppstår det en fascinasjon når lytteren oppdager at han er blitt lurt. Dette er et velkjent triks fra blant annet house-sjangeren, og gjør også Radioheads Pyramid Song så fascinerende.

The Core sin låt Shoot the Evil Dog spiller også på den effekten. Den begynner ikke ulikt Cavemans Blues, med et dissonans-spekket pianoriff i 7/8 som intro. Intuitivt føler man at riffet begynner rett på eneren, og den følelsen vedvarer helt til melodien begynner. Men da oppstår en pirrende forvirring hvor man ikke skjønner hva som skjedde med pianoriffet, som fortsetter uforandret, men føles helt annerledes. Det er fordi riffet viser seg å begynne på off-beat, og med det som grunnlag kan man henge med i det låta utvikler seg til en fengende prog-jazz-rock affære. Denne pirrende forvirringen oppstår hver gang man hører låta, fordi kroppen intuitivt fortsetter å betone feil i introen, og denne forvirringen berører både kroppen og hodet.

Det er trommis Aalberg som står for de rytmisk finurlige komposisjonene. Mens Raknes koker deilig suppe på spiker av et pentatont bassriff og en enkel melodi. For selv om musikken gir mye å bryne seg på for intellektet, gir den like mye til følelsene, spesielt i Illiman Dance. Over et Coltranesk underlag tar Møster skikkelig sats og blåser med en intensitet som får frem en lengsel i tonen og minner om tidlig Garbarek. Og når kompet har ridd slangen ut i ørkenen med Johansens gitar som en Robby Krieger i frijazzland, kommer Møster tilbake med det enkle, men akk så gripende temaet. Slettevoll leverer som vanlig et durabelig pianokor, og etter at Møster avslutter med manisk frijazzblåsing over Johansens støyeffekter spøkende i bakgrunnen, har Raknes en smektende vakker bassolo-coda. Illiman Dance er prakteksempel på hvor lite som skal til for at førsteklasses improvisasjonsmusikere kan lage et episk mesterverk.

Over samme psykedeliske lest er Indian Song manet fram.
Jammingen ført an av gitar og sax bringer tanken hen til Syd Barrets Pink Floyd av en eller annen merkelig grunn, selv om nok musikerne selv har helt andre referanser.

Nils Olav Johansens feature på The Cores andre album kan virke underlig på papiret, men denne kamelonen av en gitarist har funnet en perfekt plass i kvartetten The Core. Hans bidrag gjør mye av tittellåta Blue Sky, Blue Eyes, og han har utvidet The Cores uttrykk i en retning vi mer enn gjerne tar i mot med åpne armer. Allikevel er The Core fortsatt umiskjennelig det samme som på knalldebuten Vision fra 2004, og dette bandet bare MÅ oppleves. Om ikke på plate så i hvertfall på konsert.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Flunk - For Sleepyheads Only

(Beatservice)

Det finnes bare to typer musikk; god og dårlig. Røveren Ulf har endelig greid å lage den gode typen med langspilleren For Sleepyheads Only.

Flere:

Ed Harcourt - From Every Sphere
Father John Misty - I Love You, Honeybear