cover

Moonbeams

Throw Me the Statue

CD (2008) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Indiepop / Poprock

Spor:
Young Sensualists
Lolita
A Mutinous Dream
Your Girlfriend's Car
Conquering Kids
About to Walk
Yucatan Gold
This Is How We Kiss
Groundswell
Written in Heartsigns, Faintly
Take It or Leave It
Moonbeams
The Happiest Man on This Plane

Referanser:
The Long Winters
Damien Jurado
Pedro the Lion
matt pond PA
Guided By Voices
Aqueduct

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Leken pop-briljanse

Secretly Canadian snappet opp Throw Me the Statue og gav ut debutplaten på nytt. Det vitner om god dømmekraft.

Utrustet med inspirasjon fra K Records og en mangel på musikalske sparringspartnere begynte Seattle-baserte Scott Reitherman å spille inn låter på loftet sitt i 2004. Venner kom til og bidro på innspillingene, men Reitherman stod selv for brorparten av instrumenteringen. Ikke ulikt det Emil Svanängen gjør i Loney, Dear. Etter et par CD-R-utgivelser var Reitherman klar for å gi ut et album på plateselskapet han selv hadde startet, Baskerville Hill Records. Moonbeams ble sluppet i april 2007, Throw Me The Statue utvidet til full live-besetning og tiltrakk seg raskt interesse fra større aktører. Secretly Canadian snappet dem opp, kuttet Moonbeams ned med 2 låter og gav det på nytt igjen i februar i år.

Det tar ikke mange låtene før man skjønner hvorfor bandet vakte interesse hos Secretly Canadian og andre markante indie-selskap. Platen er spekket med gode og solide låter med fengende detaljer. Så pent og ufarlig at det flørter med den til dels utskjelte radio-poprock-båsen (tenk Dave Matthews Band), men med et herlig lo-fi-preg som gjør at den går klar av den. Reitherman sin stemme kan lett forveksles med den til John Roderick fra The Long Winters, som også er bandet det er mest naturlig å sammenlikne med. Tilfeldigvis er det også et bindeledd mellom bandene. Reithermans fremste medhjelper på Moonbeams er Casey Foubert, som både bidrar på en rekke instrumenter og på produksjonssiden. Han spiller også med Sufjan Stevens, og var med i Pedro The Lion i sin tid. På perlen av et album When I Pretend to Fall fikk The Long Winters hjelp fra Blake Wescott, et annet medlem fra nå oppløste Pedro The Lion.

Åpningssporet Young Sensualists slentrer avsted med durende orgel, fiolinplukking og trommemaskin. Sporet er like avbalansert som Reithermans stemme når han snakke-synger historien om et vennskap som brister når begge prøver å vinne samme kvinnes gunst. Oppfølgende Lolita er derimot en skranglete indiepop-eksplosjon som er like stormende som de sterke følelsene i den unge kjærligheten sangen handler om. En enkel trommebeat fylles ut med klokkespill, trekkspill, klapping og tamburiner til en virvelvind av herlighet.

Moonbeams har flere spor av denne typen, muntre og fengende med et variert utvalg av instrumenter. Måten blåserne skaper fremdrift på i Groundswell er helt fantastisk, og trommevirvlene i About to Walk sender tankene til Minus Story. Men platen har også dybde i form av roligere spor som sender tankene i retning av Damien Jurado, Bright Eyes, Microphones og Jason Molina. Selv om Reitherman er et stykke unna å matche de overnevnte tekstmessig i Happiest Man on the Plane og Conquering Kids kommer han fint i havn. Nå skal det sies at Reitherman heller ikke har noen enorm sangstemme. Av og til høres han vel distansert ut fra materialet, ved andre anledninger bykser han inn i falsetter han ikke helt finner veien utav igjen.

Et aspekt som er veldig interessant ved gjentatte gjennomlyttinger er forskjellen mellom gutteromsestetikken og de sporene som høres ut som om de er spilt inn med full besetning. About to Walk, den eneste sangen som kunne/burde vært kuttet ut, er det sporet hvor Throw Me the Staute høres mest ut som et konvensjonelt band. Tatt i betraktning hvor lett og fint det flyter ellers på platen, høres de merkelig platte og tafatte ut her. Det blir spennende å se hvilken retning nytt materiale tar som følge av turnévirksomhet som fullt band. For mye av platens sjarm ligger i innfallsrikheten og detaljene som ligger under overflaten.

Alt i alt er Moonbeams en av årets aller mest positive overraskelser med pop-sensibilitet og gutteromsestetikk hånd i hånd. Sjarmerende, fengende og like lekende som platecoveret tilsier.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Sea and Cake - Everybody

(Thrill Jockey)

Når værgudene svikter er det godt det fins band som The Sea And Cake.

Flere:

Arve Henriksen - Sakuteiki
Kvelertak - Kvelertak