cover

Billion Dollar Babies

Alice Cooper

LP (1973) - Warner Bros.

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell rock / Hardrock / Glam / Poprock / Psykedelia / Tungrock / Cinematisk

Spor:
Hello Hooray
Raped And Freezin'
Elected
Billion Dollar Babies
Unfinished Sweet
No More Mr. Nice Guy
Generation Landslide
Sick Things
Mary Ann
I Love The Dead

Referanser:
The Rolling Stones
New York Dolls
The Crazy World Of Arthur Brown
David Bowie
The Stooges
The Who

Vis flere data

Se også:
Love It to Death - Alice Cooper (1971)
Killer - Alice Cooper (1971)
School's Out - Alice Cooper (1972)
Muscle of Love - Alice Cooper (1973)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Penga eller livet!

Et av de absolutte høydepunktene i amerikansk hard rock på 70-tallet ... faktisk noensinne.

Med Billion Dollar Babies nådde Alice Cooper toppen av albumlistene i både USA og England. Bandet var blant de største i verden og strødde om seg med hitsingler både hjemme og utenlands. I England ble både Elected, Hello Hooray og No More Mr. Nice Guy alle topp ti-suksesser.

Billian Dollar Babies balanserer perfekt mellom hard rock'n'roll, skrudde viser og salgbare hitlåter. Den er nok ikke så intens som Love It To Death og Killer, men tar rotta på forgjengeren School's Out. Skiva er så full av glede, skremmende tanker, feelgoodrock, dommedag, glimt i øyet, bisarre vinklinger og fete låter at man blir sjarmert i senk. Ti låter, hvor de fleste blir hamra ut med upåklagelig gjennomføring og overbevisning. Aldri har god og salgbar rock blitt kombinert med skrekkrockens mørke og skumle vesen på en så god måte. Produsent Bob Ezrin og bandet hadde for alvor nådd målet.

På dette tidspunktet var Glen Buxtons alkoholisme så tung at kroppen hans ikke ville mer. Dermed måtte, ifølge ryktene, Steve Hunter og Dick Wagner (seinere gitarister for Alice Coopers solokarriere) trå til. For liveshowet øvde de i tillegg inn gitarist Mick Mashbir og keyboardist Bob Dolin (begge bidro også noe på skiva).

Hello Hooray er skrevet av en fyr ved navn Rolf Kemp. Bandet fant den på ei Julie Driscoll-skive. Den funker perfekt som åpningskutt, da man blir ønsket velkommen av USAs mest perverterte rockeband på dette tidspunktet på en gladvoldelig måte. Man føler seg invitert til Den sykeste sirkusforestillinga i rockehistorien.

Raped And Freezin' er en ganske glad låt, med et heller brutalt innhold. Sleazerock med baller, slik bare Alice Cooper kunne gjøre det. Deretter følger valgår-rockeren Elected, som var bygd på en tidlig låt kalt Reflected. Til låta ble også Coopers første musikkvideo innspilt, 8 år før MTV gjorde dette til en nødvendighet. Låta bygges opp gjennom det høye tempoet de voldsomme blåserne som dukker opp etterhvert. Den gir virkelig inntrykk av å være ei kampanjelåt i sin enkle form.

Tittellåta er en mørk rockelåt, som fører oss tilbake til det det skumle og deilig ubehagelige. Vokalist Cooper deler sangen med den britiske folkpopartisten Donovan. Vekslingen mellom og kombinasjonen av de to sitter som et skudd og gir iskalde gufs fra hodebunnen til fotbladene. Man får virkelig inntrykk av å ha to stemmer i hodet på en gang. I tillegg blir man pirret av Neal Smiths repeterende rytme og de glødende gitarene. Et mesterverk i shockrock, intet mindre.

Unfinished Sweet er en hardtslående og underlig sak om tannlegeskrekk, komplett med bor og smerteskrik. Den er neppe den viktigste låta på skiva, men sitter godt i sammenhengen og gir et fint avbrekk. Den er et av flere innslag med sterke humoristiske elementer.

Hiten No More Mr. Nice Guy omhandler Alice Coopers (antagelig mannen) image, og hvordan han følte han ble sett på. En kul rocker som passer godt inn i tidens glamrock med sitt enkle refreng og streite oppbygging. Helt annerledes er Generation Landslide. En gladaggressiv låt, med en bisarr beskrivelse av amerikansk middelklasse, i møtepunktet mellom en frisk poprocker og kritisk sinne. Ved hjelp av munnspill og Neal Smiths forsøk på å gjenskape Sympathy For The Devil blir Generation Landslide en uventet oppløftende sak.

Skiva ender i stummende mørke, som blir innledet med Sick Things. Denne låta kunne virkelig skremme meg når jeg var yngre. Den låter mer som et kall fra avgrunnen enn ei rockelåt. Den er framført majestetisk og dystert på en gang. Her er man tilbake til galehuset og står foran et band som er skremmende uforutsigbart, både musikalsk og ellers. Mary Ann er en liten transseksuell vise, som kan ses som en bagatell, men som bare viser hvor bredt det Cooperske universet etterhvert ble. Den funker glimrende som en slags skrudd kabaretlåt. Avsluttende I Love The Dead taler vel kanskje for seg selv. Å kombinere nekrofili med et enkelt refreng og en mild melodi gir en ganske tvetydig og sær effekt. Låta høres ut som en eller annen fredsfylt allsang, mens innholdet er motbydelig. Etterhvert tar større deler av galskapen over og Alice hyler sitt kjærlighetsbudskap.

Disse låtene er ikke gitardrevne, noe som kunne medført at rockere fant skiva kjedelig mot slutten. Dette er ikke tilfelle, fordi alle sammen sitter med måpende tryner og er skremt vannet av. Mangelen på gitar tas igjen med tyngde og stemningsskaping av det sjeldne. Bandet klarer å avslutte på en slik måte at lytteren ikke helt kan tro hva han eller hun har vært med på.

I britiske NME hadde de i forkant av plateslippet vunnet priser for beste singel, beste vokalist, beste liveband og beste band. Det var ikke tvil om at de i en kort periode var blant verdens mest populære hard rock-band. Publikum lot seg forføre av låtene og showet.

Bandet arbeida stadig med å finne på nye ting til sceneopptrednene sine. Det mest sjokkerende var kanskje giljotinen, som var spesialbygget. Illusjonen av at vokalist Alice Cooper fikk kappa av huet ble et nytt høydepunkt i shockrockshowet. Sammen med de andre avlivingene ble den en klassiker og et fast innslag i mange år. Suksessen med skiva og showet medførte at både mannen og bandet var på alles lepper og i alle magasiner.

Dessverre var Alice Cooper i ferd med å falle fra hverandre. Det merkes ikke på skiva, men på den etterfølgende turneen orka ikke medlemmene lenger å henge sammen som kompiser. De holdt seg for seg sjøl, mens stemningen stadig ble dårligere. Dette kan, underlig nok og heldigvis, ikke merkes ved å høre på Billion Dollar Babies.

Selv om skiva i all hovedsak ble kjøpt av et ganske ungt publikum da den kom, står den seg godt som en rockeklassiker i dag. Den framstår på ingen måte som lettbeint tyggegummipop. Til og med den dag i dag er den så sterk og sikker at kjennes som et lyskespark i forhold til Marilyn Mansons kjedelige tupp i leggen.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo