cover

Born Too Late

Looker

CD (2007)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Punk / Poppunk

Spor:
Serenade Stare
Born too Late (1978)
Hey Kids
Disaster
Hollow Tooth
Tickle My Spine
Gregory
Last Man
Radio
To the Finish
Ballad of the 9th Precinct
One Way Screen

Referanser:
The Clash
Iggy Pop
The Slits
The Donnas
The Libertines
Siouxsie & The Banshees
Tilt (II)

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Thinking of 1977

Tre jenter og en gutt som er født litt for sent får meg til å ønske at jeg også var født for tretti år siden.

NY punkrock city 2007. Eller skal vi heller si London '77? Eller California '93?

Born Too Late er i hvert fall en salig blanding av punk slik det låt i London på slutten av syttitallet og enkelte second wave California - punkband slik de hørtes ut på begynnelsen av nittitallet, da de skulle hedre sine helter fra England og gjøre sin egen greie. Og da går tankene spesielt i retning av Tilt, Siouxsie and the Banshees og the Donnas, ettersom alle har kvinnelige vokalister (det kan kanskje være en litt urettferdig sammenligning, etter de strengt tatt er ganske ulike, men det eneste de har felles er nettopp dette).

Looker driver med tregrepspunk, som forventet. Dette, sammen med de forholdsvis korte låtene, er det som bidrar mest til at de høres ut som om de er født 30 år for sent. Og for å ytterligere understreke poenget har de til overmål kaldt skiva Born Too Late. Det er godt de er klar over det selv, da.

Gitarene er hylende, trommene hissige og vokalen er rå. I Looker deltar alle de tre damene med vokal til tider, noe som gir både et ganske harmonisk lydbilde, samt bidrar til en dynamisk punk-flerstemthet. Eller kaotisk ropesynging om man vil. Det høres skikkelig rafft ut.

Born Too Late 1978 er en glimrende låt der de virkelig viser hvor fengende musikk kan være dersom man har låtene i orden. Også etterfølgende Hey Kids er ultrafengende, likhet med så mange andre spor her. Det er ganske lett å bli i godt humør etter å ha levd med denne skiva en stund. Gode låter og bra utførelse er alltid en vinnende kombinasjon.

Andre låter, slik som To the Finish er tonet en del ned, tempoet er ikke så høyt, vokalen er penere og det høres mye mer poppete ut. Nesten som hvilket som helst jentepopband, men med mer edge og finesse. Det er her backingvokalen fra alle jentene kommer til sin rett. Det høres nesten ut som en punkversjon av the Shangri-Las. Også Ballad of the 9th Precinct er en flott nedtonet sak. Det er her gitarer som hinter en del til bysbarn som Television og Interpol.

Skiva er spilt inn og mikset på kun åtte dager. De må ha vært svært effektive på den tiden, ettersom det ikke på noen måte har preg av å være hastverksarbeid. Alt sitter som det skal, og hadde de brukt mer tid på dette er det ikke nødvendigvis at sluttresultatet hadde blitt bedre. De høres ikke ut som debutanter som bare er full av skapertrang og inspirasjon, de høres ut som en band som vet hva de vil. Og hvordan de gjør det. Det er bra at de har produsert skiva godt, og unngått den i overkant rå produksjonen the Slits er så godt kjent for. Det kan fort bli litt vel anmasende med en skive som høres ut som om den er produsert over telefon fra Uganda med en bærbar kassettspiller og en tvilsom mikrofon.

Det er likevel ikke til å komme forbi at de til tider høres litt vel ut som sine forgjengere. Morsomt nok starter Hollow Tooth med riffet fra Dead Kennedys' California Über Alles. Og Born Too Late 1978 har rappa trommespillet til Iggy Pops Lust for Life. Det er muligens ikke lett å skape noe nytt i en slik sjanger, de er tross alt ikke de første som har blitt fascinert av noen kaotiske måneder av musikklivet på slutten av syttitallet. Utgangspunktet var opprør og energisk og provokativ oppførsel, og det er ikke til å stikke under en stol at sjangeren etter det i stor grad er opptatt av form foran innhold. Slik er det også her til tider, men stort sett er det gode beskrivelser av å være fremmedgjort i byen, kjærester og andre mellommenneskelige relasjoner. En skive å kjenne seg godt igjen i, altså.

De spiller på Garage Oslo 9. februar 2007. Det kommer sikkert til å bli en storveis konsert.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Marnie Stern - This Is It And I Am It And You Are It And So Is That And He Is It And She Is It And It Is It And That Is That

(Kill Rock Stars)

Intrikat, energisk, progressiv og poptastisk, og definitivt noko for seg sjølv. Det er Marnie Stern det.

Flere:

New Order - Waiting For The Sirens' Call
Humanoid - Sessions 84-88