cover

Tha Carter II

Lil' Wayne

CD (2005) - Cash Money / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Southern rap / Crunk

Spor:
Tha Mobb
Fly In
Money on My Mind
Fireman
Mo Fire
On Tha Block # 1
Best Rapper Alive
Lock and Load
Oh No
Grown Man
On Tha Block # 2
Hit Em Up
Carter II
Hustler Musik
Receipt
Shooter
Weezy Baby
On Tha Block # 3
I'm a Dboy
Feel Me
Get Over
Fly Out

Referanser:
Geto Boys
Three Six Mafia
Young Jeezy
T.I.

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Carter vs Carter?

Vår anmelder sitter igjen både veldig imponert, og samtidig en tanke skuffa over et album som er alt annet enn forutsigbart.

Hva i all verden skjer i sørstatene for tida? Før i tida rista folk på hodet av Cash Money Millionaires og Three Six Mafia. Common Sense og Mos Def skulle redde hip-hop fra slikt Manne Fresh-produsert søppel. Crunk var strengt tatt musikk for spesielt interesserte, særlig i Europa og ord som screw, grills, trill og candy paint var totalt ukjente for den gemene hop.

Så kom Usher sin homo-crunk-monster-hit Yeah! med Lil'Jon og ting eskalerte som en rulletrapp. Plutselig topper Paul Wall Billboard og utskjelte Three Six Mafia får Oscar for beste filmmusikk. Folk som før hørte på Shakira kan nå observeres syngende "Stay Flyy-y-yyyy-yyy-y" i gangen på ungdomsskolen. Slim Thug og Bun B er booka til Quarten og crunk er på vei til å bli det nye "bling" vokabularmessig (et ord Lil' Wayne forøvrig var den første som brukte).

Som en venninne av meg så treffende uttrykte det forleden dag: "Tida har løpt fra den politiske, bevisste og flinke rapperen". Det er ikke langt unna sannheten. Om ikke lenge er sikkert Young Jeezy favorittrapperen til Pia Haraldsen og man kan risikere en situasjon der Trick Daddy ender på Hits For Kids 76. "Trick love them kids" vett'u.

Lil' Wayne er en av sørstatsgutta som her hjemme som oftest har blitt forbigått i platesjappa på bekostning av Nas og Jay-Z siden han debuterte som trettenåring i daværende Hot Boys (med bl.a Juvenile). I statene har han vært superstjerne siden debuten, og ting tok desidert av da han ordna seg en klubbhit på aller høyeste nivå der borte med Mannie Frash-produserte Go DJ. En låt hvor han blant annet dropper den fantastiske linja: "All ya homo niggas gettin aids in your ass/ While this homie here tryin' to get paid in advance." Smart? Nei. Moro? Ja. Ignorant? Som faen.

Man forventa seg altså egentlig en typisk sørstatsprodusert ignorant skive, med litt dårlig rapping og en haug med breiale, morsomme linjer om biler, kokain, damer og penger. Hvilket selvsagt funker når det blir gjort riktig. Og med stemmen til Lil' Wayne lå egentlig alt til rette for enda et bra album i kategorien skissert over. Men Tha Carter II blei ikke sånn, gitt. Jeg sitter igjen både veldig imponert, og samtidig en tanke skuffa over et album som er alt annet enn forutsigbart.

For det første har Lil' Wayne faktisk blitt utrolig flink siden sist, og han står faktisk ikke særlig tilbake for de beste gutta i klassen flowmessig i det hele tatt lenger (med unntak av Hova da, selvsagt...). Ikke bare er gutten blitt langt råere teknisk, men han har jaggu lagd et album som er hakket mer "poetisk", hakket mer velprodusert, og hakket mer variert enn man strengt tatt kunne drømme om et par år tilbake.

Tha Carter II åpner med Tha Mobb hvor gutten viser sine nyervervede planer om et mer strømlinjeformet album over en Heatmakerz-produsert beat. Allerede her merker man at gutten har blitt eldre og skriver på en helt annen måte enn før med linjer mer kompliserte og mer poetiske enn jeg har hørt fra ham tidligere. Andresporet Fly In er Tmix & Batman-produsert med et sample som minner om et Nas har brukt før - og det funker.

Mo' Fire er seig melodiøs reggae som sitter i øret med overraskende bra vers (igjen) og låta framstår som et av albumets beste spor og en av undertegnedes favoritter. Best Rapper Alive gir visse Outkast-allusjoner med et over-the-top gitarsample som er helt drøyt. Men det fortsetter å høres helt riktig ut, og man aner allerede her konturene av et kjempealbum. Lock and Load med Kurupt fra DPG er classic westcoast-hip-hop og jaggu mestrer ikke unge herr Carter det også. Nesten så man blir irritert.

Aggressive Hit Em Up og selvbiografiske Carter II er overraskende bra, og albumet fortsetter nesten uten et eneste svakt spor. Hustler Musikk, også den hakket roligere, med Tmix & Batman sitt Eastcoast-sound og fine blåsere i refrenget sitter som den skal og alt er så bra, så riktig og så pent.

Hva som har skjedd med Lil' Wayne understrekes virkelig på de neste sporene på albumet:

Receipt er Hi-Tek-ish Heatmakerz-produksjon for damene som av en eller annen grunn høres sinnssykt kul ut. Sjelden klarer rappere og skrive låter om damer som ikke er enten i overkant pornografiske, eller bare rent patetiske. Men han gjør'e igjen, og nesten uten å høres ignorant ut også.

Shooter, som er basert på låta Oh Shooter av Robin Thicke, er soula så det holder - et skritt som er så langt for Lil' Wayne at det nesten er dumt. En fantastisk låt i Kanye West sitt landskap, som alle de hvite anmelderne der ute bør vite å sette pris på (inkludert meg, merkelig nok).

På Deezle-produserte Weezy Baby er Westcoast-sounden tilbake igjen og en Dre/Lil' Wayne låt høres neste uunngåelig ut. Riktignok er kanskje ikke refrenget det beste, men ille er det heller ikke.
Ikke engang I'm a Dboy er ordentlig hard og kompromissløs som man er vant til å høre southern hip-hop. Beaten er like mye old-scool New York som den er crunk og selv om linjene er god-gammal Lil' Wayne-ish om spenn og speed så er det først når Birdman dukker opp fra skuffen at det virkelig blir sørstatsfølelse på sakene.

De siste sporene er ikke helt der opp med resten av albumet. Det er tross alt 22 spor, så veldig merkelig er det ikke. Samtidig er Get Over med Nikki veldig, vedig nær ved å være en kjempelåt. Lil' Wayne legger kult og dypt og det er vel Nikki som kanskje ikke gjør låta helt for meg. Syngerefrenger med damer med enerverende stemme fungerer sjelden. Outrolåta Fly Out er heller ikke helt på nivå med resten, men funker like fullt. Dårlig er det fortsatt ikke i nærheten å være, og markerer slutten på et album man ikke hadde venta seg.

Så hvorfor er jeg ikke totalt ekstatisk over albumet, når det åpenbart er så bra, variert og velprodusert? En svakhet er at det har i overkant mange spor (22) og noe kunne vært redigert vekk. Men antallet spor er allikevel ikke haken ved albumet slik jeg ser det.

Riktignok er Lil' Wayne blitt eldre siden sist, men jeg synes allikevel Tha Carter II mangler noe av det som har gjort Lil' Wayne til Lil' Wayne. Money on My Mind og den Doe-Boys produserte fantastiske singelen Fireman er breiale, ignorante spor med typiske funny, særegne Lil' Wayne-linjer ("dear mister toilet, I'm tha shit/ Got these other haters pissed/coz' my toilet papers thick.." fra Money On My Mind) og en sound man til tider savner på albumet. Det er kult at rappere tør eksperimentere litt med sounden sin, og tør gjøre andre ting enn det helt åpenbare, men samtidig kunne nok Lil' Wayne ha lagt seg litt tettere opptil den gamle sounden sin med hell.

Han kler aggressiv crunk og man savner de virkelige bangerne og låtene man rister på huet av, men samtidig ikke kan unngå å like. Dette er rett og slett nesten for bra. Albumet blir til tider litt for riktig og tannløst, på tross av at Lil' Wayne får utstilt skillsa sine og vist seg fram som en reell utfordrer til "seriøse" rappere fra østkysten.

Dwayne Carter likner rett og slett mer på Sean Carter (Jay-Z) enn Young Jeezy hvilke både er en berikelse og en svakhet. Det er for så vidt et spennende prosjekt, og tar han nok en del steg videre på karrierestigen, men samtidig er det litt synd at det går på bekostning av de klassiske sørstats-anthemene. Jeg er klar over at det kanskje er merkelig å angripe et album for å være FOR bra og variert, men ting virker kanskje litt kalkulert. Nesten så man mistenker Weezy for å ønske å bli sørstatenes svar på Kanye. Then again - who can blame him? Penga og cred'en kommer garantert til å strømme inn.

Albumet er jo tross alt overraskende bra, og absolutt verdt et innkjøp dersom du er glad i hip-hop. Lil' Wayne kommer vi nok til å høre mye av framover og gutten har jo med sine 23 år kanskje fem-seks album igjen å levere. Hvis alle blir av denne kvaliteten blir han garantert blant de største som har løfta en mikrofon. Allikevel blir de nok mest hardbardka sørstatshodene (hei til deg Marinowsky) litt skuffa over Tha Carter II. De kan jo kjøpe Young Jeezy og gammel Three Six i stedet, og håpe på en Geto Boys gjenforening med T.I og greier, så kan et større publikum kose seg med nye voksne Lil' Wayne på spor som Mo Fire og Shooter.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds

(Jeepster)

Eventyrlig samler fra et band som i sin tid ble skrotet til fordel for Kathrina and the Waves, om enn bare på film.

Flere:

Stereolab - Sound-Dust
Dizzee Rascal - Showtime