cover

Shots

Ladyhawk

CD (2008) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Americana / Sørstatsrock

Spor:
I Don't Always Know What You're Saying
S.T.H.D.
Fear
Corpse Paint
(I'll Be Your) Ashtray
Faces Of Death
Night You're Beautiful
You Ran
Ghost Blues

Referanser:
Black Mountain
The Mohawk Lodge
The Hold Steady
The Replacements

Vis flere data

Se også:
Ladyhawk - Ladyhawk (2006)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Løs-shots

Canadisk arbeiderrock med få ambisjoner og uten de helt store lyspunktene.

Shots is a night album. It is the sound of Ladyhawk getting loose - turning up loud, downing a few more and howling at the moon.

Det er utgiver Jagjaguwar som beskriver Shots på denne måten, oppfølgeren til deres svært lovende debut fra 2006. Shots er spilt inn i løpet av et par ukers tid, i et nedlagt gårsdhus hjemme i Kelowna, British Columbia. Og ganske riktig, de "get loose" og "turn up loud" her. Shots viderefører nemlig debutens løs-rølpete stil, der de dyrker barkrakk-rocken og fremdeles skuer med røde øyne bakover mot potensielle innflytelseskilder fra Stones og Neil Young til The Replacements og Magnolia Electric Co. Ladyhawk tar disse ikonene ned fra veggen, plasserer dem rundt en bardisk og satser på at det vil inspirere til 40 minutter med booze 'n' roll.

De beveger seg derved i noenlunde samme gate som før, og det er i seg selv greit nok. Men kanskje det er det den voldsomme responsen fra sist som har kneblet bandets mer kreative sider. På Shots beveger de seg ikke i noen bestemt retning, forløsningen som skulle komme bare de fikk pakket ut og rigget opp i Kelowna kom kanskje ikke. Kanskje de drakk for mye og sov for lite. Kanskje de egentlig bare gir pur f. Tipper en blanding av disse faktorene i hvert fall må få noe av skylden for at Shots - dessverre - har blitt en aldri så liten nedtur, med tanke på de ytterst lovende taktene fra debuten.

Hvis den gryende vissheten om denne skjebnen gjenspeiles i noe positivt, så må det være den gjennomgående undergangsstemningen her. Fear, Corpse Paint og Faces of Death vitner om kvelder med for lite selskap og for mye i glasset. Dette er stemningsleier som har avfødt mye flott musikk, men det finnes langt bedre eksempler på dette enn Shots. Det lovende trøkket i åpningssporet I Don't Always Know What You're Saying følges ikke opp, det blir noe litt baktungt over gitarriffene, bakfullt over vokalen, det sløses med ideer og gode antydninger blir ikke til noe. De 8 første sporene gjøres unna i en fei uten at noen stikker seg ut på overvettes minneverdig vis.

Det hele kulminerer med ti minutter lange Ghost Blues, som ikke forsvarer lengden. Dette i motsetning til vennene i Black Mountain, hvis kvarterlange sistelåt på deres nylige andreskive etterlatte seg et stort, svart hull - en imponerende avskjed. Ghost Blues er ikke et slikt øyeblikk, men har likevel en rumlende motor som driver det hele, og de skurrende gitarene og sugende drivet er ganske uimotståelig. Men låten faller sammen med noe umotivert jamming på slutten, og blir stående som et bilde på på platen sett under ett. Det er mulig Ladyhawk har ønsket å lage et klassisk rockealbum, men uten gode nok låter holder det ikke. Bandet er ikke stødig nok til å løfte middelmådig materiale, og det blir mer rølp enn finesse her. Det er sikkert noen som liker det også.

Kom dere ut av farmen og ut på veien igjen, folkens, der dere hører hjemme.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Joe Henry - Tiny Voices

(Anti / Epitaph)

Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.

Flere:

The Gin & Tonic Youth - New Times
Pernice Brothers - Live a Little