cover

Garden Ruin

Calexico

CD (2006) - Quarterstick / City Slang / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Country / Pop / Folk / Americana

Spor:
Cruel
Yours and Mine
Bisbee Blue
Panic Open String
Letter to Bowie Knife
Roka (Danza De La Muerte)
Lucky Dime
Smash
Deep Down
Nom De Plume
All Systems Red

Referanser:
Los Lobos
Sir Douglas Quintet
Love
Iron & Wine
Wilco
Richmond Fontaine

Vis flere data

Se også:
Travelall - Calexico (2000)
Even My Sure Things Fall Through - Calexico (2001)
Feast of Wire - Calexico (2003)
Feast of Wire - Calexico (2003)
In the Reins - Iron & Wine & Calexico (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Exit Peckinpah?

Utmerket filmmusikk, selv når det ikke er bilder til.

Musikken til Joey Burns og John Convertino har alltid fungert utmerket som filmmusikk, selv når det ikke har vært bilder til.

Jeg har i hvert fall ikke noe problem med å se for meg en ekstra grim og fatalistisk western av Sam Peckinpah når jeg lytter til Calexico. Den soltørkede noir-amerikanaen deres har alltid syntes som skapt for bildene av en William Holden eller Warren Oates på vei mot sin blodige død i støvet på grensen mellom USA og Mexico et sted.

Men Calexico har også alltid vært et prosjekt i utvikling, og nå har Burns og Convertino parkert muldyret, sparket av seg bootsene og funnet seg en plass i skyggen. Der har de konsentrert seg om å dyrke fram tradisjonelle, melodiorienterte sanger snarere enn halvt abstrakte lydlandskaper. Mariachi-orkesteret har de gitt fri, surfgitaren ligger igjen i ørkenen et sted og de er ikke lenger særlig interessert i å leke seg med verken jazz, elektronika eller sigøynermusikk. I stedet har de rendyrket selve låtmaterialet i så stor grad at man nesten blir fristet til å kalle "Garden ruin" for Calexicos første popalbum.

Sånn sett er det ikke overraskende at dette er den første Calexico-plata uten et eneste rent instrumentalspor. Snarere enn den musikalske lekenheten, er det nå Joey Burns' stemme som bærer fram låtene. Så synger han da også med en selvfølgelig autoritet man ikke skulle ha tiltrodd ham etter å ha hørt den forsiktige mumlingen på de første platene.

Paradoksalt nok er tekstene blitt betydelig mørkere og sintere i takt med at musikken er blitt mer konvensjonell. I stedet for et mytisk, ruralt Amerika handler alle sangene nå mer eller mindre eksplisitt om det rådende politiske klimaet:

Cruel, heartless reign
Chasing short term gains
Right down to the warning signs
Birds refuse to fly
No longer trust the sky
Drifting out beyond the signals
Even the horizon is gone
Weather flees underground
Future's left to wallow in fortune's waste


Dystre, men poetiske samtids- og framtidsvyer som dette, synes ihvertfall ikke jeg det er vanskelig å sympatisere med. Og det blir selvsagt strålende framført, alt sammen.

Calexico greier likevel ikke å overbevise meg helt og fullstendig denne gangen.

Det virker sikkert bakstrebersk å skrive det, men de låtene jeg liker best på "Garden ruin", er de som minner mest om tidligere bedrifter. "Roka (Danza de la muerte)" er full av spøkelser og naturmystikk. Franskhviskende "Nom de plume" er dunkel og sensuell. "Smash" høres lenge ut som en vuggevise sunget en stjerneklar natt i ørkenen, men viser seg etter hvert å være noe betydelig skumlere. Avsluttende "All systems red" er seks mektige minutter som bygger seg opp til et crescendo av nesten Serena-Maneeshiske dimensjoner. Det er musikk som skaper bilder i hodet og får det til å krible i hjerterøttene.

Dessverre føles ikke alt materialet like givende. Spesielt de mykeste og mest melodiøse sporene blir litt for blodfattige og friksjonsløse til å gjøre ordentlig inntrykk. Burns og Convertino er blitt veldig flinke til å skrive popsanger, bevares, men samtidig kan det virke som om de står i fare for å miste et eller annet viktig. Kanskje har de rett og slett strippet vekk for mange av elementene som ga Calexico særpreg i utgangspunktet?

Eller for å si det på en mer upresis måte: Det er tre-fire låter her som gamle Peckinpah helt sikkert kunne ha brukt. Men det er også et par som hadde passet like godt på soundtracket til en film om norske bygdetullinger. (Du husker vel Jonny Vang?)

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light

(Peaceville)

Et album som er som et stort, deilig, blødende, åpent sår, en kjempediger, blank ny Mercedes og kjøttkakene til mor og mormor på en gang.

Flere:

Love - Forever Changes
Deathprod - Deathprod