cover

@#%&*! Smilers

Aimee Mann

CD (2008) - SuperEgo / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Voksenrock / Alternativ / Poprock

Spor:
Freeway
Stranger Into Starman
Looking For Nothing
Phoenix
Borrowing Time
It's Over
31 Today
The Great Beyond
Medicine Wheel
Columbus Avenue
Little Tornado
True Believer
Ballantines

Referanser:
Elvis Costello
Thea Gilmore
Ron Sexsmith
Liz Phair
Luke Haines

Vis flere data

Se også:
Lost In Space - Aimee Mann (2002)
Lost In Space - Aimee Mann (2002)
The Forgotten Arm - Aimee Mann (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Hvorfor skal alle på død og liv være så glade hele tida?

Få kan sukre de bitre pillene som Aimee Mann, og med @#%&*! Smilers leverer hun sin beste plate på åtte år.

I thought my life would be different somehow / I thought my life would be better by now / but its not and I don't know where to turn...

Disse linjene fra låta 31 Today er nokså typiske for Aimee Mann. Følelsen av at ting skulle vært bedre, skuffelsen over at de ikke er det, har vært gjennomgående temaer gjennom hele hennes karriere. Det er ikke det at hun har det så kjipt, heller at ting alltids kunne vært litt bedre, litt mer rettferdig. Med en karriere bygget på bitterhet og skuffelse skulle man tro at dette fort ble i ovekant depressivt og trist. Det kunne det kanskje blitt, om ikke Aimee Mann var en av de smarteste jentene i klassen. Hun pakker elegant inn de syrlige små pillene i sukkersøte melodier, gjemmer dem bak perfekte små popmelodier.

Og om det er noe Aimee Mann virkelig kan, så er det å skrive gode popmelodier.

På den måten føyer Mann seg inn i en ikke så rent lite stolt tradisjon, hvor folk som Elvis Costello, Thea Gilmore, Liz Phair og Ron Sexsmith har meislet ut sin nisje, eller i Phairs tilfelle, levert sitt beste arbeid. Det er ikke småtterier av noen artister, men Aimee Mann klarer seg fint deres selskap. Felles for dem alle er at de lager flott popmusikk som er mer enn "bare" popmusikk. Det er mer enn som så, fordi de ikke er redde for å utlevere seg selv, fordi de velger seg misantropien som virkefelt istedenfor å strekke seg etter den mer umiddelbart tilgjengelig happy-go-lucky-tilnærmingen med lykkelige, smilende kjærester hånd i hånd som ofte preger popmusikken som får den typen suksess som de ovennevnte så gjerne vil ha. Noe som selvsagt får dem til å dykke dypere ned i bitterheten over at verden er et urettfedig sted som ikke belønner de flinkeste, de som fortjener det mest.

@#%&*! Smilers, utgitt på Manns egen SuperEgo-label, er klassisk Mann fra start til mål. Det er lite å sette fingeren på her, bunnsolid spilt, produsert og skrevet. Som alltid når Aimee Mann slipper plate. Det er ingen "hits" her, det er skjelden det på Aimee Manns plater. Hver låt står mer enn godt nok på egne bein, det er ikke det, men man må høre gjennom et par ganger før enkeltlåtene begynner å utmerke seg. Da kan man kose seg med Phoenix' lavmælte strykere og flotte refreng, blåserne som understreker stemningen på Medicine Wheel, og moogriffet på Borrowing Time. For å nevne noe. Og når vi først er i gang med å snakke om enkeltlåter kan vi ikke la være å trekke fram den avsluttende Ballantines, en duett med den svært undervurderte folksangeren Sean Hayes (nei, ikke han fra Will & Grace) om en gammel helt som er godt over middagshøyden og nå ser tidene forandre seg.

For det er mye å glede seg over her. Akkurat som på hennes tidligere plater. Kanskje ikke like mye som på Bachelor no.2, men helt klart mer enn på hennes siste tre plater, Lost In Space, The Forgotten Arm, og den svært Mann'ske juleplata One More Drifter In The Snow. Dersom man vil være litt vrien og finne noe å pirke på, må det være at det til tider kanskje kan bli litt for perfekt. Litt for gjennomarbeidet, produsert og blankpolert. Noen vil kanskje også mene at det bør være på tide at Aimee Mann beveger seg inn i litt nye territorier, og slutter å være så gretten og bitter heel tida. Der er i det minste denne anmelderen uenig. Når man først er så god på noe som det Aimee Mann er på sin spesielle nisje innen popen, og så lenge hun holder et så høyt nivå som det hun gjør med @#%&*! Smilers, er det ingen grunn til å forandre retning.

Hun kommer neppe noe nærmere listetoppene, men det er ikke så farlig for meg så lenge jeg får flere slike plater. Mulig Aimee Mann selv vil være litt uenig i akkurat det om listetoppene, men...

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo