cover

Panda Park

90 Day Men

CD (2004) - Southern / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Avant rock / Prog / Alternativ / Psykedelia

Spor:
Even Time Ghost Can't Stop Wagner
When Your Luck Runs Out
Chronological Disorder
Sequel
Too Late or Too Dead
Silver and Snow
Night Birds

Referanser:
The Mars Volta
GoGoGo Airheart
Radiohead
pAper chAse

Vis flere data

Se også:
To Everybody - 90 Day Men (2002)
Too Late or Too Dead - 90 Day Men (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


På oppdagelsesferd i pandaparken

Mot et mer symfonisk prog-uttrykk, selv om ikke alt er like vellykket er denne kvartetten tross alt noe for seg selv.

Tredje skive fra dette St.Louis/Chicago-bandet er en utgivelse jeg har sett kraftig frem til. Et par gode konserter og en lovende EP i 2003 har bidratt til å skru forventningene et par knepp høyere enn vanlig. Og for å svare på de to opplagte spørsmålen med en gang: 1) Har 90 Day Men for tredje gang gitt ut en holdbar plate: Jada, utvilsomt. 2) Svarer Panda Park til forventningene? Da må det bli: Njaai... ikke helt, dessverre.

Dette bandet går stadig dypere inn i syreskogen, de harde gitarriffene og post-punkpreget fra de to forrige platene er så og si fraværende denne gangen. Det mest sentrale bindeleddet er Rhodespianist/keyboardist Andy Lansangan, som kom med like etter debuten (It (Is) It) Critical Band (2000). Han er nå tungt involvert på alle de syv sporene, og markerer seg allerede på det schizofrene åpningssporet Even Time Ghost Can't Stop Wagner, der bassist/vokalist Robert Lowe ynker frem en uforklarlig tekst i uforlignelig stil. Linjen "I have discovered a new world..." burde hatt større betydning, for de har egentlig ikke oppdaget nye verdener denne gangen. Men de utforsker ytterligere den psykedeliske/symfoniske progrocken som de flørtet med på To Everybody. Jeg synes ikke de utnytter dette terrenget til fulle, og tar meg av og til i å tenke at dette er fire oppdagere som har havnet et sted de ikke helt vet hvor man skal lete opp de skjulte skattene som de vet finnes nedgravd i nærheten. Det stadige skiftet mellom vokalistene bidrar heller ikke i særlig grad til å binde platen sammen. Men hvorom allting er, det er mye snasent å oppdage på Panda Park.

Etter det intense førstekuttet, fra temaet til en horror-film i en lukket anstalt som med fagert fløytespill svinner ut i naturen, åpner de seg mer opp med forførende When Your Luck Runs Out. Her er 90 Day Men på sitt mest suverene. Brian Case sordinerte hvisken står i skarp kontrast til Lowes sjelsvrenging, Lansangan triller tangenter i bakgrunnen og gir mer plass til et funky el-piano, men med sine 2.51 er den jo altfor kort! Chronological Disorder har en imponerende tulletekst(?) som tar seg for alle bokstavene i alfabetisk rekkefølge frem til "t". Igjen er det Lowe som vrikker seg foran mikrofonen, og han får nesten Jeff Buckley til å høres livløs ut, igjen i første rekke sammen med Lansangan. Chronological Disorder er et artig stunt, men fortsatt sitter jeg som lytter og venter på platen for fullt skal løsne. Det tar seg heldigvis kraftig opp på slutten, for den lille instrumental-snutten Sequel markerer en overgang til platens to beste kutt. Too Late or Too Dead ble utgitt som EP i forkant av Panda Park, sunget av Case som jeg synes egner seg best i den rolllen av de to. Hans sløve stemme skaper balanse til Lansangans dominans, og det er synd han synger på bare to av låtene her. Mye nevnte Lansangan har også et vokalbidrag, og det med en fryktelig Bowie-lignende prestasjon på den oppblåste Silver and Snow, en låt jeg vil forbigå mest i stillhet. Men så er det Night Birds. Ikke bare en livefavoritt, denne vigorøse instrumentalen bobler og syder med et funky, sugende driv som 90 Day Men ikke har funnet tidligere på platen. Med sine 8.30 er den også den lengste, og en killer av en avslutning.

Og så er det slutt, etter bare 34 minutter. Jeg må ærlig talt talt innrømme at jeg ikke ble helt mett av dette. Heldigvis penser 90 Day Men innom såpass mange snåle territorier, og de er originale nok til å fortjene litt ekstra for det. Selv om de har blitt mer teknisk drevne og vågale vil jeg fremdeles holde en knapp på To Everybody som deres fremst plate så langt. En rundhåndet femmer gis likevel til en underlig plate jeg etterhvert har begynt å sette ganske stor pris på.

comments powered by Disqus

 



Sveinung
2005-11-16nytt album?

Noen som vet om de holder på enda i det hele tatt? Begynner å bli lenge siden de gav ut denne... Et utrolig kult band!

bear
2005-11-16re: nytt album

Godt spørsmål - det virker svært stille på den fronten for tiden. Men Robert Lowe er aktuell med soloplate under navnet Lichens (omtalt tidligere her på groove). Ganske så fin den også, om enn helt annerledes enn moderbandet. Og du har helt rett, 90 Day Men var/er virkelig noe for seg selv!
Vi skal selvsagt følge opp med en gang det kommer noe nytt fra den kanten.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo