cover

Five Years: Selected Recordings 2000-2005

John Vanderslice

CD (2005) - Barsuk / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Indierock / Dunkelpop / Emo

Spor:
Up Above the Sea
Speed Lab
Time Travel Is Lonely
Me And My 424
Trance Manual
The Mansion
My Old Flame
Pale Horse
Bill Gates Must Die
Promising Actress
Nikki O Nikki
Keep the Dream Alive
Exodus Damage

Referanser:
Death Cab for Cutie
The Postal Service
The Weakerthans
The Long Winters
The Mountain Goats
The Wrens
Grandaddy
Neutral Milk Hotel

Vis flere data

Se også:
Cellar Door - John Vanderslice (2004)
Pixel Revolt - John Vanderslice (2005)
Romanian Names - John Vanderslice (2009)
White Wilderness - John Vanderslice (2011)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Utvalgte mareritt

En gnagende følelse av alt skal komme til å ende i forferdelse: John Vanderslice oppsummerer.

For de uinnvidde: John Vanderslice er en lettere paranoid kar på 38 fra sørstatene som i tidlig alder flyttet til det mer eksentriske og utagerende San Francisco. I dag eier og driver han Tiny Telephone, et hel-analogt studio i Bay Area som benyttes av sluggere som Spoon og Mountain Goats, begge hvis siste album er produsert av nettopp Vanderslice. Forgreininger går også til Death Cab for Cutie, Okkervil River, Pedro the Lion, Beulah med flere, uten at det skal få skygge for det faktum at Vanderslice er en kanskje vel så interessant artist som han er produsent - og denne samleren er mer enn prov på det.

En digresjon: I Paul Austers roman In the Country of Last Things befinner vi oss i en verden og en by hvor ingenting kan overleve, hvor barn ikke lenger fødes, og håpet kun bæres av et fåtall mennesker. Resten av befolkningen er opptatt med å dø, enten gjennom å løpe så fort at hjertet eksploderer, kaste seg fra høye avsatser eller bestille drapet på seg selv. Til denne byen kommer 19 år gamle Anna Blume for å lete etter sin forsvunne bror. Lik byen selv er det en håpløs oppgave. Omgitt av dens ødeleggelse og moralske forråtnelse gir hun gradvis litt mer slipp på seg selv og sin identitet.

Hva som har skjedd i Byen fortelles ikke, man kan kun fornemme Austers forestillinger om fremtidens holocaust, om livet etter apokalypsen. Byen er en skittengul verden hvor man overlever på andres død, hvor mennesker legges igjen i gatene for å råtne, hvor geografiske grenser ikke lenger kan passeres. Med byggingen av en stor havvegg slipper ingen verken ut eller inn. Til å ligge i en futuristisk verden (dog med klare trekk av det 20. århundre) kan det minne til forveksling om Thomas Hobbes rettsløse stat, hvor alle slåss mot alle.

Hadde det ikke vært for John Vanderslice ville jeg vel kanskje aldri tenkt på denne boken igjen, langt si lest den på nytt. Men det har jeg altså. Bildene på netthinnen når jeg leser om Anna Blumes liv i Byen sammenfaller med dem jeg ser når jeg hører Vanderslice synge. Muterte kropper, avsprengte lemmer, fostre med to hoder på reagensglass i hemmelige rom i Tsjernobyl, bilder av det hypermoderne samfunnets nattside. Bilder fra Twin Peaks og Blue Velvet, sekvenser av paranoia, innslag av okkultisme og pervertert fetisjisme. Klaustrofobien, varmen, svetten i Hjortejegere og Apokalypse Nå! Den gnagende følelsen av uunngåelig katastrofe, den sitrende uhyggen, den heslige, stumpe volden, iblandet fortvilelse og desperasjon og stumme skrik. Omtrent slik var det å skride inn i John Vanderslices univers for første gang - et univers der alt var dødsdømt, der den personlige katastrofen syntes uunngåelig. Menneskene bar på fryktelige hemmeligheter, og noe skulle komme til å briste når som helst. Skulle Paul Auster noen gang trenge et soundtrack til sin roman ville John Vanderslice vært et opplagt valg.

Vanderslice kan ellers mislike utgivelsen så mye han bare vil (derfor lanseres den visstnok bare i Europa), Five Years - Selected Recordings 2000-2005 viser et godt bilde av en av de mer nyskapende og cutting-edge låtskrivere i verden siden tusenårsskiftet. De tretten sporene er - så langt det kanskje lar seg gjøre med et slikt uheldig tall - fordelt på alle hans foreløpig fem utgivelser, fra debutalbumet Mass Suicide Occult Figurine (2000) og frem til Pixel Revolt (2005), og fungerer utmerket som en veiviser inn i Vanderslices ugjestmilde verden for dem som ennå ikke har hatt muligheten til å romstere der. Riktignok kan jeg ikke se hvorfor det ikke skulle være plass til mer enn disse tretten spor, all den stund det burde være mer enn nok materiale tilgjengelig i arkivet til å fylle en hel disk. Men det får man vel nesten bare finne seg i...

Five Years er uansett mer enn bare et tilfeldig utvalg av Vanderslices solokarriere. Det låter også som en samling av hans mest marerittfremkallende låter fra perioden, kretsende rundt fortellinger om fremmedgjorthet, besettelse, personlige tap og paranoia. Kontinuerlig stiller han motsetninger opp mot hverandre, leker med kontrasten mellom melodiøs emo-elektropop og bunnløst desperate tekster, alle bristeferdige av angst og nevroser. Vanderslices lyse, somme tider falsettpregede stemme beveger seg hele tiden på randen av nervøst sammenbrudd; av og til angstskjærende, av og til full av hat, hele tiden med en voldsom pasjon og intensitet.

Fullstendig uredd er han også. Tabuer brytes ned som var de laget av pappmasjé, det være seg gjennom historier om en irakisk hore som lokker til seg amerikanske journalister (Trance Manual), en pedofil som laster ned barnepornografi og legger skylden for besettelsen på de som har lagt forutsetningene til rette for det (emo-core'n Bill Gates Must Die) eller en finansmanns skuffelse over at 9/11 aldri ledet til vår sivilisasjons endelikt (Exodus Damage). Og selv i de tilfeller der han synger om tilforlatelige ting, som sin elskede 4-spors opptaker (Me And My 424), makter han å snu det begynnende inntrykket av fascinasjon over teknologien til en overveldende følelse av noe som er på god vei mot å bikke over i manisk lidenskap.

Tonalt snakker vi om en form for halvt grotesk kammerpop, der gitarene (gjerne døpt "space guitar", "sky saw guitar" etc.) nesten er visket ut i miksen til det punkt at man kanskje heller kunne snakke om tung, rytmebasert indietronica med sterke anstrøk av emo. Strykere, piano og glockenspiel balanseres mot elektronikken og de mange stratosfæriske synthlydene til besnærende effekt, hvor enn forstyrret det måtte låte. Store blåsesekvenser slår gjerne inn fra uventet hold, slik som på mektige Keep the Dream Alive. Wurlitzer, Moog, mellotron, Rhodes, fløyte, conga, bjeller og uendelig mye annet hører selvsagt med.

Soundet har for øvrig et litt frossent, hermetisk preg over seg, spesielt på rytmesiden, hvilket bare understreker følelsen av noe litt kaldt og moderne der perversjoner og dommedagssteming dominerer. Inspirasjonen fra Jeff Mangum (Neutral Milk Hotel) hviler behørig over låtene, spesielt i Vanderslices såre røst og i de stundom tungt orkestrale messingblåspartiene, hvor galskapen og vanviddet virkelig får lov til å utfolde seg, uten at jeg med det vil hevde at Vanderslice er lite annet enn en kopist. Tvert imot; Vanderslices rikt orkestrerte profetier i popdrakt låter på mange måter unik i en verden og en tid hvor popmusikken ofte skuer kritikkløst bakover uten å ville erkjenne trekk og hendelser ved vår egen tid.

Å la seg synke inn Vanderslices verden er således en styggvakker opplevelse, om enn uten bastante konklusjoner. Og akkurat som i Anna Blumes nedtegnelser om livet i Byen bærer den i seg strimer av håp om en slags lykkelig forløsning, en eller annen gang, i dette livet eller det neste.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo