cover

Me and Armini

Emiliana Torrini

CD (2008) - Rough Trade / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Folk / Alternativ / Pop / Indierock

Spor:
Fireheads
Me and Armini
Birds
Heard It All Before
Ha Ha
Big Jumps
Jungle Drums
Hold Heart
Gun
Beggars Prayer
Dead Duck
Bleeder

Referanser:
Feist
Beth Orton
Björk
Hello Saferide
St. Vincent

Vis flere data

Se også:
Fisherman's Woman - Emiliana Torrini (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


There is a limit to your love

Den islandske sangfuglen er tilbake, med poplåter som er verdt ventetiden, og oppmersomheten.

Emiliana Torrini er en av disse kvinnelige popartistene som simpelthen elsker å utbrodere sine kjærlighetserklæringer for komplett ukjente mennesker. Misforstå meg rett, hun er ikke en av de som sitter og roper høyt om hvor vondt det er å bli såra på trikken, dette gjøres med diskret sjarm. Hennes innfallsvinkel er da også alt annet enn pubertal, hun ønsker simpelthen lyttere for å fortelle sin historie så godt det lar seg gjøres, for hun er fremdeles på jakt etter Armini.

Now I see this city, won't hold my love
for Armini
I know he's close, and I dream
I just keep waiting
I keep waiting


Hennes seneste observasjoner, indre spekulasjoner og ytre aggresjoner er blitt komprimert til en 50 minutter lang pop-plate som er svært vanskelig å klassifisere. Her trekkes hun mellom å være melankolsk singersongwriter, partyfixer og jazzmusiker, men hele vegen med et stødig lyrisk fokus på å fange det essensielle ved forelskelsen, bruddet og etterdønningene. Alt fra de nettene hjertet banker så høyt av forelskelse at hun ikke får sove, til dagene hun knapt klarer å stå opp av senga i sorg:

No lips, don't make a sound,
Don't let him hear the break in your voice.
Hand, let go of his with ease and grace,
Don't let him bleed under your nails


Hele tiden er Armini der; for å gjøre nettene varmere og dagene kaldere. Armini kan transformere seg fra frosk til prins på noen minutter, og bare timer senere være både fangevokteren og trollet. Han er en reaksjonær kameleon som velter fjell og bygger pyramider. Han er kvinnens andre halvdel på godt og vondt; han er mannen i hennes hjerte.

Emiliana vandrer ned kjærlighetens stier, som hun har godt så mange ganger tidligere, og som så mange andre har tråkket opp før henne. Med hjertet rundt halsen og gitaren i hånda spaserer hun rundt i velpløyde popmarker og plukker med seg elementer fra litt av hvert. Alt fra de boblende geysirene på Island til de tunge storbygatene i London, via Leslie Feist til St.Vincent. Det er mye å hente her, og mye som tåler overraskende mange runder i spilleren.

Er du i pophumør kan du f.eks prøve tittellåten Me and Armini som er tydelig inspirert av Lily Allen, men det høres ut som det er Katie Melua som synger den, tenk deg det. Ellers har Jungle Drum et uimotståelig driv og entusiasme som kan få deg til å smile den kaldeste høstdag. Disse låtene er innspilt når Armini er nære, og varmen fra han smitter over på lytteren gjennom kvikke pop-perler.

Er du i det mer sørgmodige hjørnet kan du prøve ut den over 6 minutter lange Birds, som knekker av på midten og fører en musikalsk outro som egentlig aldri burde stanset; her møtes jazz og pop på en måte som imponerer og inspirerer. På Gun henter Emiliana frem den elektriske gitaren og veser all sin frustrasjon over et stadig voksende musikalsk og tematisk komposisjon; det hele når et antiklimaks av bitterhet;

Stuck, you're shaking, sweating, whining and regretting.
You're making a scene but it's going to get you caught.
Meet me in the barrell and tell me that you love me.
Yes, this is a kiss that I swear will blow your mind!


Han er borte igjen, Armini, og det er svært lite sannsynelig at han kommer tilbake med det første. Jakten fortsetter ut i evigheten, men var han virkelig? Var han en illusjon? Finnes det et oppriktig bilde av kjærligheten som kan fylle barnedrømmens illusjoner med virkelighet? Kan hun bli elsket av én annen?

Svarene forblir tomme ekkoer på Me and Armini, og den understreker egentlig en mektig påstand om menn skriver tekster om ting de har gjort feil i sine forhold, kvinner skriver låter om feiltrinnene han gjør som de ikke forstår.

Emiliana Torrini forstår ingenting, men det gjør ikke jeg heller.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Richmond Fontaine - Post to Wire

(El Cortez)

Dei er ømme, dei er eksplosive og dei fortel skarpsindige historier frå den amerikanske sidelinja.

Flere:

Television - Marquee Moon
Sufjan Stevens - Seven Swans