cover

Sologne

Loney, Dear

CD (2006) Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Americana / Indiepop / Folktronica

Spor:
The Battle of Trinidad and Tobago
Where Are You Gogogoing To?
The City, the Airport
Le Fever
A Band
Take It Back
In With the Arms
Grekerna
I Lose It All
Won't You Do?

Referanser:
Christian Kjellvander
Songs of Soil
Loosegoats
Will Oldham
Jim O'Rourke
Smog
Harmonica
Damien Rice
High Llamas

Vis flere data


Drøm deg bort

Nykommeren Emil Svanängen gir endelig ut offisielt album etter lang tid med gode kritikker på konserter og cd-r-utgivelser.

Tar det aldri slutt? Dette uendelige universet av lyder, klanger og stemninger? Noen ganger føler jeg meg som en blind jordrotte på jakt etter næring under regnskogens mektige tepper av røtter og planter, som bare venter på å bli funnet og forsynt. Forslukenhetens fristelser fortærer meg, og noen ganger er det godt med hvile når magesåret roper. Nytraktet kaffe og en god bok er ikke et dumt forslag. En kopp varm te, en saftig baguette og en underholdende film på den lille tv-skjermen i hybelen min er heller ikke helt dumt. Noen ganger kan det likevel være greit å bare ta inn litt lettere næring, i form av god popmusikk som ikke forlanger så mye av deg. Slik musikk smaker ofte dårlig "tyggis", hvor fornemmelsen av smak forsvinner før man har tygget tre-fire ganger, eller i Hubba Bubba-varianten hvor det er så mye sukker at tennene føles som bedervet godteri i det øyeblikket man setter de i gummimassen.

Fra Velvet Underground sine popeksperimenter, til Talking Heads sin fengende kunstpop, og videre til Flaming Lips sin beste støypop, har likevel noen band hatt en helt spesiell rolle i musikksamlingen min, og smaker alt annet enn billig tyggegummi. Problemet er bare at dette er unntakene som bekrefter regelen, og at jeg ellers vegrer meg for å lytte til ny pop da utfallet stort sett er like forutsigelig som en innvandringsdebatt med et eksemplarisk Vigrid-medlem - og minst like deprimerende. Derfor snakker jeg ofte om overraskelser når jeg snakker om god pop. Jeg trenger å bli overrasket. Ikke nødvendigvis i form av dødelig nyskapning, men av kvalitet. Men da dukker spørsmålet om kvalitet opp, og det er heller ikke alltid like lett å gi en fullverdig definisjon på hva det er for noe. Diskusjoner har ofte tuftet mellom objektivitet og subjektivitet, men jeg kommer aldri utenom det faktumet at estetiske dommer er en sannhet som kun eksisterer innenfor en menneskelig verdenserfaring - så får det være opp til enhver å tolke hva det betyr.

Loney, Dear er min nye venn i en musikkmettet tid. Den enslige heter egentlig Emil Svanängen, og det startet med en fødsel i Jönköping i det hellige året 1979, og fortsatte med hans første åpenbaringer i form av Kraftwerk, a-Ha og spesielt Brian Eno sitt bidrag på U2 sitt kritikerroste album, _The Joshua Tree_ fra 1987. Jeg er ingen tilhenger av 80-tallets popmusikk, og spesielt U2 er et band jeg til tider har følt i mitt trangeste strupeparti. Men Brian Eno har gjort mye bra, og hans medprodusent på The Joshua Tree, Daniel Lanois, bidrar for eksempel fint på Brian Eno og Harold Budd sitt The Pearl-album fra 1984, så Emil var nok ikke helt bak mål i så ung alder. Uansett, inspirert av musikken han elsket begynte han å spille klarinett som 8-åring, samtidig som han utviklet en interesse for datamaskiner, som gjorde at han fikk øynene opp for enkel 8-bit-musikkprogrammering på den gode gamle C64-maskinen. I tenårene startet han en jazzpiano-trio, og siden balte det seg på med eksperimenter og flere eksperimenter. En ekte 'gjør det selv'-helt var i utvikling.

Sologne heter hans første offisielle album, gitt ut på hans egen label, Dear John Recordings. Tidligere har han gitt ut fire CD-R, og i august 2005 hadde han solgt hele 3000 eksemplarer av billige hjemmesnekrede utgivelser på diverse konserter og ved hånd-til-hånd-metoden. Flere låter ble spilt på radio, og det var derfor på tide å få til noe litt mer ordentlig og offisielt, og Sologne ble til. Albumet åpner med "I Fought the Battle of Trinidad & Tobago", en skjønn låt om det jeg tolker som avstandsforelskelse. Trinidad og Tobago var delt mellom spansk-styrte Trinidad, og Tobago som var styrt under henholdsvis britene, franskmennene og hollendere i forskjellige perioder fra da europeerne kom til Amerika og frem til etter andre verdenskrig og deres uavhengighet i 1962. Emil forteller om dette forholdet billedlig med teksten "I've been watching you from the other side, I know you so well / I've long for your voice from the other side, I know you so well" og "I've been dreaming of you from the other side, I know you so well / I've been wanting you so from the other side, I know you so well". Emil åpner dermed _Sologne_ med en drømmende og forsiktig ballade, og det er slik vi skal bli kjent med han. "Where Are You Go Go Going To" er nok en lengtende låt, med en smått naiv tekst som kunne vært Michael Bolton verdig, men Emil fremfører låten på en slik herlig måte at jeg ikke kan mislike den. Det er en sang om håp og hvor livsgnisten befinnner seg - "it's in your ear, it's in your heart, it's in your mi-mi-mi-mi-mind".

Tempoet blir skrudd to hakk opp på låten "The City, The Airport", som gir meg en sterk følelse av å høre Sufjan Stevens bli fremført av en pubertal emo-gutt, men på en god måte. Emils vokal er nok et hat/elsk-objekt, og musikken hans er nok åpen for kritikk fra alle som er lei triste menn med kassegitar. Jeg er ikke lei. Og når mannen spiller en så praktfull og fyldig musikk at det krever ytterligere åtte musikere på scenen når han spiller live, så skal det ikke så mye til for at jeg blir en smule betatt. "Le Fever" er en knallfin poplåt. Emil har et godt øre for rytmer som er fengende uten å være for fremtredende, som man også kan høre på "Take It Back". "I Love You (In With the Arms)" er en tittel Olsen Brothers helt sikkert kunne laget en låt ut av, men Emil er unskyldt da låten er nydelig balansert, og fungerer perfekt som katalysator til et av platens høydepunkter, "Grekerna". Orgelet! Emil har tatt oss med i kirken, og spiller en sjelelig instrumental for oss - en vakker og stillferdig pause fra de mer pompøse låtene hans (og trivielt nok gjør han dette på en pompøs måte også), før han avslutter albumet med "I Lose It All" og "Won't You Do".

Det er kanskje ikke så lurt å høre så nøye etter når Emil synger, for klisjeene i tekstene faller ut som sprettballene i Bravidas siste reklamefilm (som Loney, Dear forøvrig fint kunne sunget på i stedet for José Gonzalez, uten å mene at sistnevnte gjorde en dårlig jobb). Men dette er ikke et album som skal analyseres til minste detalj, men derimot nytes for sin overfladiske skjønnhet, som bildet av de tusen fargerike sprettballene som farer fritt og levende i overnevnte reklamesnutt. Drøm deg bort, og nyt det. Lengt etter kjærlighet og fred på jorden. Som Emil selv skriver i coveret, "Dreamer, Dreamer I Am." Det er dette god popmusikk handler om, og nå ser jeg frem til vår og sommer, og mer musikk fra Loney, Dear i fremtiden.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.