cover

70th Birthday Concert

John Mayall

2 x CD (2003) - Eagle / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Bluesrock

Spor:
Grits Ain't Groceries
Jacksboro Highway
Southside Story
Kids Got the Blues
Dirty Water
Somebody's Acting Like a Child
Blues for the Lost Days
Walking on Sunset
Oh, Pretty Woman
No Big Hurry


Please Mr Lofton
Hideaway
All Your Love
Have You Heard
Hoochie Coochie Man
I'm Tore Down
It Ain't Right
Talk to Your Daughter

Referanser:
Cream
The Rolling Stones

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Om og om igjen

John Mayall har gitt et dobbeltalbum på sin 70-års dag. Dessverre ble det en lite festlig feiring.

The Godfather of British Blues fylte 70 år 29. november 2003. I den anledning arrangerte han en jubileumskonsert med gamle musikervenner. Og det skulle bare mangle at mannen ikke fikk feire med en skikkelig konsert. Mayall har som få andre vært med å påvirke den rhythm&blues-orienterte rocken i England fra midten av 60-tallet. Folk som Eric Clapton, Mick Taylor, Peter Green, John Hiseman og Dick Heckstall-Smith spilte alle sammen med John Mayall før de kom med i grupper som Cream, Rolling Stones, Fleetwood Mac og Colosseum. I dag viktige band innen rockens historie. Av de nevnte er Eric Clapton og Mick Taylor med på dette laget. I tillegg finner vi navn som Chris Barber, Buddy Whittington, Joe Yuele, Tom Canning og Hank Van Sickle.

Albumet består av to CDer, dessverre er mitt promoeksemlar uten andre opplysninger enn navnet på låtene og noen av artistene. Mayall turnerer det hele like stødig som en hvilken som helst annen håndverker som har vært like lenge i faget. Det hele er selvfølgelig stødig straight forward blues, der gitaren er hovedinstrumenet med noen innslag av fett orgel. Det traver av gårde, også får man enkelte soloer fra Mayall, Taylor eller Clapton. Og bevares, gutta kan spille gitar, men man skal være veldig glad i blues for å fullføre dette i et strekk. De eneste overraskelsene her er hvordan de enkelte soloene vil bli, men det er på langt nær nok til holde denne anmelderen ved stereoanlegget.

Mayall kjører igjennom egne klassikere som Walking on Sunset, men har også med tradisjonelle bluesklassikere som Hoochie Coochie Man. For det blueselskende publikum er det muligens en stor musikalsk begivenhet, publikum gir i hvert fall veldig god respons. Selv er jeg temmelig likegyldig til det hele.

Det mest oppsiktsvekkende med albumet er at selv i en alder av 70 år så holder Mayall på med det samme, uten synlig nytenkning eller ekstern innflytelse. Man skulle tro en mann i hans posisjon i større grad ville være interessert å eksperimentere innen musikkens verden, eller i hvert fall forsøke noe nytt, men nei da. Her er det samme type blues han har gjort i alle år. Det er godt mulig undertegnede ikke har forstått bluesens iboende magiske monotoni, men for meg blir det gjentagelse på gjentagelse. Kun avbrutt av laaaaaange gitarsoloer og - rett skal være rett - tøffe blåsere og orgel.

Er man interessert i britisk blues bør man heller ta for seg den eldre generasjonen Bluesbreakers plater, fordi Mayalls 70th Birthday Concert kun er for fans. Vi andre slipper heldigvis å ha mer med dette å gjøre.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - The Stage Names

(Jagjaguwar)

Okkervil følgjer som vanlig sitt dynamiske løp mellom frådande stryk og varlege kulpar, men med litt meir popsnert i understraumen denne gongen.

Flere:

El Guincho - Alegranza!
Aphex Twin - drukqs