cover

Tread

Pressure Drop

CD (2001) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Rap / Hip-Hop / Soul / Dub

Spor:
Pd-On-Sea
Warrior Sound
Hip Hop Fanatic
Senorita
Unconditional
The Spiral Stare
Promises
Rhudeboy Rhapsody
Raise Up
Funkee Joint
Freak Show
Take My Hand
Spirit Shine

Referanser:
Leftfield
Tricky

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Release the Pressure!

Pleasure Drop evner ikke helt å kombinere mangfold og kvalitet.

Pressure Drops fjerde utgivelse er et soundtrack til storbyens kaskader av inntrykk. Her dominerer urbane lydbilder med tekster som dekker sosialrealisme i det ene øyeblikket og inviterer til hip-hop party i det neste. Variasjonen er formidabel på denne massive utgivelsen, og selv om det er klare høydepunkter av eminent kvalitet, skal det mye til å fange lytterens oppmerksomhet i nesten 70 minutter.

Kjernen i Pressure Drop er Justin Langlands og Dave Henley, som går under navnet Blood Brothers. Med base i London har de figurert i undergrunnens dansemusikk siden midten av 1980-tallet, gjennom utviklingen av acid house-scenen og warehouse-partyenes eksplosive inntog på det britiske musikkmiljøet. Med platedebuten Upset i 1991, ble duoen sammenliknet med andre genredefinerende artister som Soul II Soul og Massive Attack. Om disse sammenlikningene er noe overdrevne i forhold til det musikalske innholdet, så passer de godt til gruppens oppbygging, med en liten kjerne hvor det kobles på gjesteartister etter behov.

Tread starter godt med Warrior Sound, hvor en tung dubrytme guider deg dypt inn i et urbant lydlandskap. Budskapet er politisk korrekt og toastes lynkjapt: "Make or break it, don't imitate it, get educated, be creative. It's deeper, never weaker, be a believer to be an achiever, The Warrior!". På Hip Hop Fanatic fortsetter den dype bassen i en åpenbar hyllest til Afrika Baambata. Det låter tøft og den filtrerte vokalen messer gjentagende. Dubrytmen er tilbake på Senorita, hvor vokal à la Horace Andy formidler det enkle budskapet. Strykere er med på å utdype lydbildet, og en rapper stjeler oppmerksomheten midtveis.

På Unconditional beveger Pressure Drop seg inn på kjente og mer kommersielle stier. Dette er en streit poplåt, med tekst som pusher et velkjent kjærlighetstema. Lydbildet er betydelig lettere med enkle trommerytmer og strykere som maler over. I The Spiral Stare forlater vi popverden, og beveger oss inn i en marerittaktig jungel, hvor stemningsfulle og skumle lyder sirkulerer. En stakkato rytme følger deg på veien, mens saksofoner og strykere skaper et kaotisk lydteppe. Fullstendig malplassert i mine ører, og låta bryter grovt med den helheten skiva potensielt kunne hatt.

Grepet festes igjen på Rhudeboy Rhapsody hvor moderne blues utleverer storbyens hjertesorg. Det er ikke nyskapende poesi som formidler budskapet, men det når frem, og ved hjelp av lydbildet skapes det et treffende bilde. Den dype bassen er tilbake, og bidrar til låtas dystre kvalitet. En stille sorg hviler over dette gripende sporet. Oppfølgeren, Raise, er mer positiv og følger gospeltradisjonen i sin enkle oppbygning. Her er det vokalen som regjerer sammen med piano. Da det forsøkes å opparbeide feststemning på neste spor kjennes det helt feil og det hele faller på første forsøk. Visst er det funky og til tider morsomt, men rekkefølgen stemmer ikke med de foregående sporene. Den forferdelige Freak Show følger deretter og forsterker denne følelsen. Musikaliteten dukker opp igjen på Take My Hand, men interessen er borte og forblir tapt under den avsluttende Spirit Shine.

I mine ører burde dette vært en mer konsentrert utgivelse uten unødvendige sidesprang og meningsløse lydeksperimenter. Da ville sammenlikningen med Massive Attack og Soul II Soul vært nærliggende, men med denne utgivelsen er de dessverre ikke i nærheten hvis man tar skiva som helhet i betraktning. Dersom storbyen er bildet på en moderne smeltedigel, greier Pressure Drop å formidle dette gjennom en kvalitativt variabel utgivelse.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Motif - Expansion

(Aim)

De unge nordiske jazz-kometene i Motif er på vei inn i stratosfæren med lysets hastighet, og de kan slå ned et sted i nærheten av deg.

Flere:

Wire - Red Barked Tree
Sukpatch - 23