cover

What We Must

Jaga Jazzist

CD (2005) - Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Elektronika / Fusion / Acid Jazz

Spor:
All I Know Is Tonight
Stardust Hotel
For All You Happy People
Oslo Skyline
Swedenborgske Rom
Mikado
I Have A Ghost, Now What?

Vis flere data

Se også:
A Livingroom Hush - Jaga Jazzist (2001)
Airborne - Going Down EP - Jaga Jazzist (2001)
The Stix - Jaga Jazzist (2002)
In the Fishtank 10 - Motorpsycho & Jaga Jazzist (2003)
In the Fishtank 10 - Motorpsycho & Jaga Jazzist (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tidstypisk endring?

Skallet er kanskje forandret, men fremdeles er det Jaga Jazzist som befinner seg inni.

Jaga Jazzist fyller i løpet av 2005 elleve år. Veien har vært lang og kronglete med sidesprang i mange retninger, og skal man være krass i sin penn kan man si at de har hatt problemer med å finne seg selv. De tre hovedkomponentene blås, beats og saftige melodier har alltid vært der, men i hver sin form på hver sin utgivelse. Hva har skjedd? Hvor vil de? Hvem er Jaga?

Jaga Jazzist er et band bestående av ti aktører. Sammen lager de et stort og utfylt lydbilde av tema oppå et annet tema, som igjen støttes opp av en solid porsjon rytmer og ytterlige nye tema. Og dette gjør de uansett hvilke sjangre de er innom. Der A Livingroom Hush fra 2001 var ei slags jazzplate med elektronikastøy og The Stix fra 2002 var mer basert på trommemaskiner, er What We Must et uttrykk som heller mot rock.

Allerede i åpningssporet All I Know Is Tonight merker man store forandringer fra tidligere. Det som kanskje utgjør den største forskjellen, er hvordan gitarene og spesielt trommene gir opplevelsen av ekspressiv og hardtslående rock, noe som blir et gjennomgående element i What We Must. Dette er for øvrig den utgivelsen hvor Jaga Jazzist for første gang har tatt i bruk vokal. Stemmene synges uten tekst og brukes som et supplement i unisone melodier, samt i noen enkeltstående kordeler. Og siden saksofonlyden til Jørgen Munkeby har forlatt bandet, fremstår de luftige, lyse stemmene sammen med alle gitarene som et nytt og friskt innpust i soundet.

Sett bort fra at vi nå kan merke oss noen uttrykksmessige forandringer, er det fremdeles et energifullt timannsband vi har med å gjøre. Med mangfold og samhold som sterkeste slagvåpen durer de av gårde med kontrapunktiske melodier fordelt mellom både akustiske og syntetiserte instrumenter, svevende over en orkan av rytmer og pakket inn i en lett elektronisk emballasje. Særlig kan låtene Stardust Hotel og Mikado trekkes frem som eksempler på dette. Her er feelgoodfaktoren i enkelte deler så høy at alt man kan gjøre er å glise. Dette er ikke musikk som svinger, dette er musikk man må digge.

En av styrkene til Jaga Jazzist er altså de smått geniale motstemmene. Det helt spesielle med dem er at man kan sette seg ned og høre på ei av platene enda en gang, og stadig finne nye elementer som før har skjult seg bak virvaret av temaer og rytmer, uansett hvor godt man kjenner stoffet fra før. En annen sterk side er variasjonen. I løpet av denne plata føres lytteren gjennom en mengde stemninger, som gjerne kommer brått og uventet i hver låt. Særlig i Swedenborgske Rom er dette tydelig, hvor et harmonisert korparti gir et kaldt gufs over den ellers så harmløse tonen fra temaet før, og for den som har sett Lars von Triers Riget blir dette en forsterkende effekt. Videre går låta over i et lite pianotema som er grunnmuren for en fire minutter lang oppbygning hvor det jeg vil kalle Jaga-effekten slår til for fullt. Pianostemmen høres hele tiden mens nye stemmer elegant legges på og trommene stadig øker intensiteten – det hele kan til slutt virke pompøst og kaotisk om hverandre, men den klare crescendoen gjør likevel strukturen tydelig. Et høydepunkt på plata.

Dette er et band uten frontfigur. Rettelse: Dette er et band uten frontfigur når de spiller. Da er de ti likeverdige musikere foran hver sin mikrofon. Men i den skapende prosessen er det imidlertid en person som skiller seg ut, nemlig Lars Horntveth. Han er yngstemann av de tre søsknene i bandet, og har hatt en stor finger med i spillet gjennom bandets historie. Den lovende multimusikeren og komponisten kom i fjor ut med soloplate, og på ikke mindre enn seks av sju låter på What We Must står han for komponering enten alene eller sammen med andre.

Jaga Jazzist som helhet står det respekt av. Ikke minst med tanke på levetiden slike prosjekter gjerne har, selv om utskiftningene av musikere har løpt jevnlig. Tilbake står likevel en hard kjerne mennesker som driver ærlig musikkarbeid, som gjør det de brenner for, og som derfor lager kvalitetsplater. Riktignok er denne utgivelsen nok et bevis på forandring for bandets del, men den store familien av jazzband i Norge i dag driver en slags innavl, og enkelte av Jaga-musikerne dukker stadig opp i andre band med andre musikere. Dette kan føre til et noe likt musikalsk uttrykk dersom vi legger alle på ei og samme fjøl, og sammenligner vi eksempelvis med utviklingen Shining har hatt de siste årene, er kanskje What We Must veldig tidstypisk.

Om tittelen kanskje skulle tilsi at Jaga Jazzist føyer seg for andres væremåter, er dette likevel et must i platehylla.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Core - Vision

(Jazzaway)

Øs, pøs, faster, louder. Dette svinger av en annen verden, og denne debuten innfrir forventningene etter en serie voldsomme konserter.

Flere:

Radical Face - Ghost
Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete