cover

Straight Ahead

Pennywise

CD (1999) - Epitaph / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Punk / Skatepunk

Spor:
Greed
My Own Country
Can't Believe It
Victim of Reality
Might Be a Dream
Still Can Be Great
Straight Ahead
My Own Way
One Voice
Alien
Watch Me As I Fall
Just For You
Can't Take It Anymore
American Dream
Need More
Never Know
Badge of Pride

Referanser:
Bad Religion
NOFX

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


På tomgang i fullt kjør

Punk skal være opprør, moro og faenskap, men Pennywise låter ingenting av delene.

Som tittelen tilsier innbyr ikke Pennywise til de helt store overraskelsene denne gangen heller. Pennywise oppnådde aldri de helt store overskriftene i løpet av poppunkens glansdager på midten av 90-tallet (NOFX, The Offspring, Green Day), men har i en årrekke gitt ut plater som har gledet bl.a. tenåringsskatere verden over.

Pennywise spiller rask og riffbasert poppunk på den litt tyngre siden av de overnevnte band. Som singelband er det selvfølgelig fengende nok, men på et helt album bli dette altfor kjedelig. Når de så klarer å presse inn hele 17 titler blir det nesten tragikomisk. Det beklagelige er at de tviholder så beinhardt på den formen de legger opp til, at de lager store kreative vansker for seg selv. Både riffene og melodiene er hørt før, og det er vel ærlig talt bare The Ramones og Bad Religion som har klart å være spennende med bare en låt på repertoiret. Tekstene er ufarlige og slappe, med en kombinasjon av politisk korrekthet og selvopptatte problemer satt sammen med nødrim.

Det er ikke et spor av tiltakslyst eller spenning på denne platen. Det finnes ikke tegn til nytenkning eller vilje til utfoldelse utenfor den ferdiglagde rammen. Ingen av låtene skiller seg nevneverdig ut, men på "Victim of Reality" låter de farlig nær The Offspring. Store deler av platen kunne ellers ha sklidd inn i en Bad Religion-utgivelse uten å ha hevet kvaliteten på denne. Punk skal være opprør, moro og faenskap, men Pennywise låter ingenting av delene. I rettferdighetens navn bør det legges til at bandet spiller tett og drivende. (Det vet alle som var på Sentrum scene.) De slipper ikke øset i mange sekunder av gangen, og for fansen er dette muligens en trygg og grei plate. Men det er ikke punk. Det er snowboardkjøring i oppoverbakke.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Andrew Bird - Noble Beast

(Bella Union)

Så fabelaktig kan popmusikk vere. Om ein slepp til ein Bird med riktige idear, fager røyst og nystemt fiolin.

Flere:

High Llamas - Beet, Maize & Corn
PJ Harvey - Let England Shake