cover

By The Way

Red Hot Chili Peppers

CD (2002) - Warner Bros. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Funkrock / Folk

Spor:
By The Way
Universally Speaking
This Is The Place
Dosed
Don't Forget Me
The Zephyr Song
Can't Stop
I Could Die For You
Midnight
Throw Away Your Television
Cabron
Tear
On Mercury
Minor Thing
Warm Tape
Venice Queen

Referanser:
The Beatles

Vis flere data

Se også:
Stadium Arcadium - Red Hot Chili Peppers (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


…at the everybody's

Red Hot Chili Peppers aldres med verdighet. Melodiøst, flytende og voksent.

1998 ble et koselig år. John Fruiscante ble gjenforent med familien Pepper og bølingen kunne sammen begynne ferden mot tidligere tiders høie tinder. Lettelsen var nok stor for flere enn meg da Californication dukket opp året etter og gjorde tilværelsen som nyter av RHCP trygg og stødig igjen. Samtidig ble den også litt annerledes. Som for oss andre dødelige bar skiva bud om at RHCPs økende snittalder hadde begynt å avleire seg i temperamentet og således også i stemningene i låtene - en rask lytt på Scar Tissue skulle vel overflødiggjøre ytterligere utredninger i den retningen.

Med By The Way fortsetter de nedtrappingen av energien og intensiteten som i sin tid brakte bandet ut til massene. Ved de første gjennomlyttingene var jeg faktisk mildt overrasket over at de tillot seg å smeise gjennom hele plata som de 40-åringene de er. Det låt egentlig litt utbrent og resignert. By The Way har veldig lite åpenbar humor og glimt i øyet, det er lite eksperimentell vilje - spesielt merkbart opp mot Fleas tidligere briljerende bass-spill - og det er ikke særlig mye fandenivoldsk holdning å spore i noen av medlemmenes bidrag. Skiva utfoldet seg mest som en svært sammenhengende, udynamisk og jevn masse.

Flere dager gikk med til å lytte på hele greia, samtidig som jeg vandret rundt og lurte på hva i all verden som gjorde at skiva ikke ga noen inngangsbilletter og forble et uinntagelig fort. Etter noen dager unna anlegget satt jeg med ned med skiva i bakgrunnen for å samle momenter til teksten du leser nå... og dæggern dundre, der var'n, gitt! Det som før var en sammenhengende masse begynte nå å utfolde seg som en pen rekke av nynnbare enkeltmelodier. Jasså, er det det dem driver med. Dem har begynt å lage LÅTER, hvilket sikkert høres ut som en usannsynlig dum melding - "erre ikke det dem har drivi med hele tida, lissom?"

Joda, for så vidt, men låtene har tidligere stort sett alltid hatt utpregede attraksjoner å spille på, slik som Fleas formidable basserier kombinert med Chad Smiths iherdige tromming, Frusciantes minimalistisk geniale funk-o-matic, samt fingerspill, eller Kiedis verbale griserier og humoristiske lyskepark. På By The Way er det tydelig at alle fire legger de respektive briljeringene til side til fordel for en høyere helhet. Vi har hørt det før, på Californication (låta), men ikke som i et langstrakt melodisk panorama over 16 låter med gjennomsnittlig 4,3 minutters spilletid. RHCP 2002 nærmer seg således mer The Beatles som referanse enn tidligere inspirasjonskilder som Funkadelic og Jimi Hendrix. Bare hør på det vokale tjuveriet av Paul McCartneys For No One i refrengdelen av Tear.

For et band som RHCP er en skarpere fokus på låtene og melodiene et temmelig hasardiøst prosjekt: Det innebærer i utgangspunktet en større konsentrasjon på Anthony Kiedis' talenter, og som kjent har mannen vokal båndbredde som en hyssing. Til tross for at han også her har lett for å falle tilbake på sin sedvanlige veksling mellom to toner (for eksempel Can't Stop), fikser han bedre enn noen gang mer melodiske løp i refrengene. Noe av det kan muligens tilskrives en utstrakt bruk av Frusciantes og Fleas harmoniske backingvokal, men det er ikke til å komme unna at Kiedis takler det transparente lydbildet med integriteten en pop-vokalist trenger.

Det er som nevnt veldig få av låtene som kles med fremhevende attraksjoner i arrangement og lydbilde. De to unntakene jeg hører er den ikke helt vellykkede Motown-aktige Universally Speaking, samt ekskursjonen over grensa i sør som har resultert i et lite stykke mer genuint Mexicana ved navn Cabron. Tittelkuttet, Minor Thing og Throw Away Your Television er på sin side de mest erketypiske funkrockerne, dog uten at de noen gang nærmer seg tidligere hissigheter som Good Time Boys eller Give It Away. Kun to ganger blir det for bedagelig og/eller nerveløst, i I Could Die For You og nevnte Throw Away... Resten av låtene ligger intensitetsmessig og dynamisk sett stort sett midt mellom Road Trippin' og Around The World fra Californication. Det er faktisk bittelitt vanskelig å plukke favoritter, alle har liksom et eller annet godt aspekt i seg. Dersom noen skulle presse en hagle mot tinningen vil jeg fremheve This Is The Place (deilige synkoper i versene), Don't Forget Me (den vibrerende stemningen som ligger under), On Mercury (deilig refreng), Warm Tape (uvanlig trommebeat under X-fileslyder) og den forløsende Venice Queen, et formidabelt eksempel på et band i nydelig autonom flyt.

Moral; ikke gjør som jeg, ikke prøv å tvinge inn skiva under en forventning om at RHCP skal appellere like raskt som de har gjort før. La den gå noen runder i bakgrunnen mens du gjør noe annet smart og la den deretter hvile noen dager. Når du går tilbake vil By The Way antakeligvis utfolde seg som en veldig melodisk, beroligende og balansert affære.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker

(30/30)

Fast som fjellet. Mystisk som skogen. Einsam som prærien. Vill som elva.

Flere:

Arthur's Landing - Arthur's Landing
Balkan Beat Box - Nu Med