cover

Pavane

Paul Roland

CD (2004) - Gaslight

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Psykedelia

Spor:
Prelude - Mr. Nyman's Garden
Dark Carnival
Musette
Dice With the Devil
Lucifer's Servant
Pavane
Phantoms
Easter 1916
Hymn
Voodoo Doll
Reprise - Mr. Nyman's Music Room

Referanser:
Kate Bush
Robyn Hitchcock
Kevin Ayers
Syd Barrett
The Soft Boys

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Livlige mentalbilder

Denne gir litt av den samme følelsen som å gjenfinne en søt antikvarisk barnebok.

Helt tidlig på 80-tallet fikk psykedelia et av sine mange uunngåelige flashbacks med vidt forskjellige artister som The Soft Boys, The Vietnam Veterans, Nick Nicely, Crystalized Movements, Mood Six, Legendary Pink Dots, Teardrop Explodes og etterhvert Paisley Underground-miljøet i USA, Plasticland, Plan 9, "The" Bevis Frond, Outskirts Of Infinity og... etterhvert stadig flere. Paul Roland albumdebuterte i 1980 under artistnavnet Midnight Rags med The Werewolf of London, utgitt på lille Armageddon Records, som også hadde The Soft Boys blant sine artister. Roland kom på denne måten i kontakt med Robyn Hitchcock. Disse to har mye til felles i sin kjærlighet for Syd Barrett, Kevin Ayers, Tyrannosaurus Rex og de mer vimsete sidene av britisk psykedelia fra gullalderen. Det viste seg også etterhvert at begges solokarrierer ikke førte noen vei, mens Julian Cope fikk masse musikkpresse for plater som for så vidt ikke var noe særlig bedre. I grunnen laget alle tre fåfengte forsøk på å gjenskape 60-talls psykdeliaens mytiske univers, men ofte med fantasiløs instrumentering og bruk av billige synth-lyder som naglet dem til circa 1987-1990 en gang for alle.

Alle tre minner om karakterer fra Barrett-universet: Hitchcock spilte godt rollen som den litt fandenivoldske Lucifer Sam, Cope ble etterhvert The Scarecrow, mens Roland derimot var Matilda Mother som fortalte sine særegne fairytales om mordere, bødler, opiumavhengige og groteske karakterer fra en tåkekledt middelalder som vel bare fantes i Rolands eget hode.

Et varemerke ved platene hans var milde, folk-pregede sanger som ikke strakk det rent melodiske så mye, men som ofte hadde sympatiske strykerkvartetter bak en fortellerstemme som hørtes ut som Kevin Ayers i stemmeleiet til "the Monkees midget himself": Davy Jones. I tillegg har Rolands evne som historieforteller og det gammelbritiske preget en del fellestrekk med Robin Williamson i Incredible String Band.

Plater som Danse Macabre (inkludert Bam Caruso "hiten" Gabrielle) og Masque var blant Paul Rolands fremste arbeider, selv om kanskje tekstene overgikk tonene der også. Etter Gargoyles (1996) ble det stille i mange år...
...fordi Paul Roland, ikke unaturlig, forsøkte seg som forfatter og nå har nesten like mange fantasy-boktitler som album på samvittigheten. Nå har han imidlertid blitt fristet til å forsøke seg igjen med Pavane.

Det som straks slår meg med disse 11 nye sporene er hvor lett det er å kjenne igjen stilen til Paul Roland. Blades of Battendurg fra 1980 kunne ha blitt smettet inn her uten at noen ville ha reagert. Her er milde sanger i langsomt valsetempo med flere akustiske gitarer enn elektriske, litt cembalo, kirkeorgel, trefløyter og synther og en underliggende ambisjon om å imitere et lite kammerorkester fra 1600-tallet. Og i grunnen blir det en liten innvending at dette kammerorkesteret ikke er her, Rolands prosjekt hadde tjent mye på at de upassende synthene hadde blitt erstatter av ekte saker. Måten synthene her blir brukt på er gammeldags og nagler artisten nok en gang til 80-tallet, og det var neppe det som var meningen. Likevel er det mange sjarmerende enkle melodier her som gjenkaller tapt barndom og glemt øyeblikksfascinasjon for fantastiske historier.

Å ta fram denne plata gir dermed litt av den samme følelsen av å gjenfinne en søt antikvarisk barnebok. Ikke alle plater utgitt i 2004 skaper like livlige mentalbilder som dette, og er du ute etter uskyldsren musikk med burleske tekster er Pavane absolutt verdt å sjekke ut.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sukpatch - 23

(Moshi Moshi)

Ein godtepose av ei plate, skryter vår anmelder, som ble hypnotisert av denne...

Flere:

Rosanne Cash - Black Cadillac
Samara Lubelski - The Fleeting Skies