cover

So-Called Chaos

Alanis Morisette

CD (2004) - Maverick / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock

Spor:
Eight Easy steps
Out is Through
Excuses
Doth I Protest Too Much
Knees of My Bees
So-Called Chaos
Not All Me
This Grudge
Spineless
Everything

Referanser:
Sarah McLachlan
Garbage
Sheryl Crow
Shania Twain

Vis flere data

Se også:
Under Rug Swept - Alanis Morisette (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Likevekt

Det er så man får lyst til å gi denne damen en god klem og ønske henne velkommen tilbake til livet.

I ungdomstida, det senere åtti-tallet, tilbrakte jeg mang en sommer hos bror min ute på bygda i Sør-Trøndelag. Det var somre så gyldne som bare en laber hukommelse kan gjenskape dem; de var fylt med bilturer på kryss og tvers mellom gatekjøkken, bensinstasjoner og videosjapper. Til og fra pumpa Kingdom Come, Def Leppard, Stage Dolls, Kim Wilde og Heart sine modige toner fra et anlegg som sto i prisforhold 4:3 til bilen.

Usystematisk kulturantropologiske studieturer i de senere år har avdekket at mye står ved det samme: Stage Dolls powerballader kan fremdeles høres gjennom sotede ruter fra passerende, stylede Golfer. I tillegg har jeg merket meg at de har fått følge av Shania Twain, Sheryl Crowe og... Alanis Morissette. Man skal med andre ord bo særdeles avsides hvis man fremdeles ser denne folkekjære canadieren som den indie-prinsessen hun en gang ble introdusert til verden som.

Nå skal ikke dette bli noe harselas over smaksforskjellene i by og bygd. Men, jeg må på et annet hold innrømme at det var litt moro å observere at horden av tenåringer som trodde de konverterte til feminisme ved å høre Jagged Little Pill (1995), beit i et saftig graslag ved utgivelsen av den mer komplekse og introverte Supposed Former Infatuation Junkie (1998). Joda, eksene fikk fremdeles sitt, men det var mindre kjefting og smelling, og da var det kanskje ikke så moro lenger? De som "overlevde" den mer voksne versjonen av Morissette gikk på en ny prøvelse med Under Rug Swept (2002); et album der hun fortsatte sitt lament over verdens mannestand (bombe 1), samtidig som hun framsto som enda mer voksen og reflektert (bombe 2).

Så langt So-Called Chaos tilsynelatende besitter begge ovennevnte og understrekede elementer, fikk jeg innledningsvis lyst til å gi denne skiva en solid flygetur i nærmeste parkanlegg. Men se, det lysner, Mor! Dersom vi ser bort fra Spineless' billige ironisering over klisjéen om at menn ønsker seg et ryggradsløst og føyelig fruentimmer, kan vi se konturen av nye og mer selvreflekterende/selvkritiske løsninger i lyrikken denne gang. Den dagbok-aktige selvutleveringen er fremdeles et sentralt trekk i Morissettes låtmateriale, men med The Grudge utvider hun perspektivene mot å se en sak fra to sider:

14 years, 30 minutes 15 seconds I've held this grudge
11 songs, 4 full journals, thoughts of punishment I've expended
Not in contact, not a letter such communication telepathic
You've been vilified, used as fodder, you deserve a piece of every record

But who's it hurting now?
Who's the one that's stuck?
Who is it torturing now, with an antique knot in her stomach?

The Grudge er egentlig en temmelig kjedelig, midt-i-veien ballade, men det er i kontrast til den håpløst lite fengende førstesingelen, Everything, Morissettes endringer på det indre plan faktisk står fram som smått interessante:

I can be an asshole of the grandest kind
I can withhold like it's going out of style
I can be the moodiest baby and you've never met anyone
Who is as negative as I am
(...)
You see everything, you see every part
You see all my light and you love my dark
You dig everything of which I'm ashamed
There's not anything to which you can't relate
And you're still here

Jo, det kan se ut til at Alanis Morissette har gått på en lei forelskelse.

Det er kanskje derfor So-Called Chaos har blitt et album temmelig befridd for de piggene vi assosierer med denne damen? Faktum er i hvert fall at So-Called Chaos løper i veldig satte arrangementer og FM-etablerte lydbilder. Låtene bæres hovedsaklig fram i to former; som Nattønske-balladen, eller som start/stopp-rockeren vi har hørt til det kjedsommelige fra blant andre Garbage - og ikke minst Alanis selv. Leken med milde hip hop-rytmer er for lengst forlatt, og de mest progressive trekkene er den litt stivbente tilnærmingen til østlig tonalitet som hun innførte med den flotte Uninvited i 1998, og her viderefører i Eight Easy Steps, Spineless og den sitar-druknede Knees of My Bees.

En ting vi tydeligvis alltid kan stole på er Morissettes sans for fine og bevegende melodilinjer. Liksom på Under Rug Swept er få av dem singel-formaterte, men det skulle ikke hindre et mindre tabloidorientert publikum i å få noen gode øyeblikk å danse rundt støvsugeren eller rødvinsflaska til. Alanis er trygg, og du vet hva du får. Og noen ganger ikke: Jeg var i hvert fall ikke forberedt på den godbiten som denne gang kommer i form av tittelsporet - dette bombastisk buldrende, lett industrielle soundtracket til ønsket om å løsrive seg totalt fra hverdagen, stresset, konformitetene og de dårlige samvittighetene. En høyst kjærkommen avstikker i denne plateverdenens svar på rettlinjede motorveier.

Dersom Morissettes platekarriere hadde vært en film, hadde vi nå vært framme ved den lykkelige slutten, og jeg vet i hvert fall for min del at jeg er ferdig med henne nå. Jeg har lest nok i dagbøkene til å se at hun er en temmelig ordinær person, med vanlige følelser, gleder og sorger, og dersom du sammenlikner dem med dine egne memoarer tror jeg at du vil finne ut mye av det samme. De som trenger mer næring til hjernen kan således med fordel begynne å kikke seg rundt. For min del er jeg temmelig fornøyd med å bare høre på henne til en forandring. Det er sånt som kan gi rom for at en låt som Excuses skjenker en følelsesoverdådig livsglede på en fem minutters biltur ned til det lokale gatekjøkkenet. Av og til krever jeg faktisk ikke mer av livet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons

(Secretly Canadian)

Mørk og sørgmodig røyndomskildring frå teater- og cabaret-underhaldar Antony. Nevnte eg at albumet også er ei musikalsk skattekiste?

Flere:

Radical Face - Ghost
Deradoorian - Mind Raft EP