cover

Kingdom Come

Jay-Z

CD (2006) - Roc-A-Fella / Def Jam / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Gangsterrap / East Coast Rap / Pop

Spor:
The Prelude
Oh My God
Kingdom Come
Show Me What You Got
Lost One
Do U Wanna Ride
30 Something
I Made It
Anything
Hollywood
Trouble
Dig a Hole
Minority Report
Beach Chair
Politics as Usual
Can't Knock the Hustle
Can I Live

Referanser:
Notorious B.I.G.
Snoop Dogg
Nas
Kanye West
Cam'ron

Vis flere data

Se også:
American Gangster - Jay-Z (2007)
Magna Carta Holy Grail - Jay-Z (2013)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


'Got to admit a little bit I was sick of rap. But despite that the boy is back.'

Anmelder Floor: Jay-Z's comeback-album bærer preg av en aldrende artist i frykt for å miste kontroll over sitt maktimperium.

Ikoner. Alle musikkgenrer trenger et form for ikon, personer som oppnår en slags religiøs status blant kollegaer og sitt publikum. Denne posisjonen kan oppnås på flere måter eksempelvis gjennom martyrium, ufullstendige talenter som ender livet brått, på toppen av sin karriere. Men også gjennom hardt arbeid, og ved å levere kvalitetssikrede produkter gjennom en lengre skivekatalog. Sistnevnte behøver ikke nødvendigvis å gjøre deg til rik og vellykket forretningsmann, platebransjen er kynisk, men om du også er økonomisk bevisst kan signering av de rette avtalene føre deg til toppen av platebransjen Om man når toppen er man i en posisjon hvor markedsføring er en stor del av produktet. Det kan for oss ubevisste forbrukere være vanskelig å se hvilke markedskrefter som faktisk står bak enkelte utgivelser, hvor mye av vår subjektive smak som fores i oss ubevisst gjennom vennetjenester og forhåndsbetalte medieavtaler, i alle fall når artistene heter Justin Timberlake, Beyonce eller Jay-Z.

Med 10 år i bransjen er Jay-Z sammen med Snoop Dogg hiphopens lengstlevende som suksessrik artist. Jay hadde etter Tupac og Biggies tragiske bortgang relativt lite motstand, og banet seg vei til toppen gjennom smarte forretningsvalg og inntreden på flere suksessfulle musikalske prosjekter. Han menget seg med et produsentteam som nå er kjent som bransjens fremste; Kanye West, Just Blaze, Swizz Beats, Timbaland og The Neptunes. Etter den kommersielle hiten The Black Album lovte Jay sitt publikum å trekke seg tilbake og nå styre plateselskapet Def Jam i stedet. Selv om alle forsto at dette selvsagt bare var nok en markedsføringsgimmick har hans unødvendige inntreden på bortimot samtlige av Def Jams nysigninger gjort Jay-Z til et relativt oppbrukt produkt. Han har fremdeles bransjens mest karakteristiske og best betalte flow, men den lystige, kreative og spøkefulle Shawn Carter har druknet i et hav av dollarsedler og etterlatt en aldrende og bitter artist.

På intet tidligere album er dette tydeligere enn på Kingdom Come. Der hvor Black Album hadde en rød tråd ved at han skulle ta farvel, er Kingdom Come en unnskyldning for hvorfor han skal komme tilbake. Vi trenger ham, han er visstnok hiphopens redningsmann, den siste hiphop-auteur, men hele konseptet er så motstridene i sin fremførelse at den relativt profesjonelle innpakningen drukner i Shawn Carters narsissistiske forhold til Jay-Z. Kingdom Come er et schizofrent album fra en artist som har passert 30 og forsøker å overbevise sitt kjøpende publikum at at 30s is the new 20s. At nettopp han innehar den rette alderen, det rette produsentteamet, den rette dama og til og med de rette politiske kontaktene. Beefen med hans tidligere Roc-a-Fella kompanjong Camron kommer til syne på pinlige låter som Chris Martin-produserte Beach Chair og Swizz Beats' Dig a Hole, og store deler av plata bærer preg av Jays frykt for å miste sin posisjon som totalitær makthavende. Ikonografisk viser Jay seg flere steder som dominant i stedet for inkluderende, og derav mer motbydelig enn forbilledlig. Jeg sier ikke at han tidligere har vært noen helgen, men at platene hans har vært interessante fordi han har hatt motstand som fremdrev kreativitet. Tematisk er nemlig spennvidden på Kingdom Come relativt fraværende utover dette.

Kingdom Come innehar enkelte produksjonshøjdare som du som fan bør sjekke ut. Kanye West-produserte Do You Wanna Ride hvor Jay virker mer leken. Kingdom Come, hvor Just Blaze har laget en flott quilt av samples, bl.a. av Rick James' Superfreak. Minority Report er skivas eneste spor som faktisk handler om noe annet enn Jay-Z eller hans omgangskrets (selv om han selvsagt har plass til litt av det også) men som viser Jiggas mer sympatiske side, hvor han bruker sin velstand og posisjon til å belyse den økonomiske problematikken rundt stormen Katarina som herjet landet.

Resten av Kingdom Come viser en artist kvalt av sin egen stormannsgalskap, tilbakelent og arrogant leter han ikke frem sitt beste verken av utvalgte produksjoner eller tekster - som alt i alt viser hvor uinspirert han er i dette prosjektet.

Heldigvis har Jay plate- og markedsføringsbransjen i sin hule hånd, bare tenk deg om to ganger før du legger enda mer penger i hendene hans.

Det er ikke gull alt som glimrer.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - Beware

(Domino)

Djupare inn i countryen enn nokon gong. Men tru ikkje at han sviktar. Langt ifrå.

Flere:

Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Inspiration Information
Diverse artister - Money Will Ruin Everything 2