Big Shit

T8

CD (2010) - Schmell Records / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Uten bismak

Fornøyelig og munter utgivelse med lett naivistisk særpreg fra ministorbandet T8.

Av Kai Menear

Del på Facebook03.03.2010

T8 er et ministorband med erfarne og stødige musikere som har laget et ganske helhetlig jazz album med det litt upassende navnet Big Shit. En jazzgryte med en velduftende damp fra en del forskjellige saftige bestanddeler, dog med en og annen lettere ukokt ingrediens.

Åpningslåta The Quiz innleder plata bra med et klassisk jazzparti som får selskap av en overdubbet rap. Slik signaliserer de det første utradisjonelle innslaget på en plate som samtidig klarer å beholde fotfestet i det tradisjonelle jazzopphavet, kombinert med sjangerlefling både inne i og utenfor jazzens verden. Tematikken i tekstene har en stor spennvidde og mye rom for fortolkning og nærmere studering, for de som liker slikt, uten at det blir overveldende pompøst og pretensiøst.

Det er et stykke mellom hver gang man hører jazz med vokal og tekster, særlig i norsk sammenheng, men her får Austestad det i perioder til å låte utrolig fett og svingende. Særlig på det narsissistiske sporet Mr. Man, i tillegg til sluttsporet Vulgaris hvor han får briljert og stemmeregisteret kommer til sin rett. Det ligger dessverre litt i kontrast til et par andre isolerte partier på skiva, hvor det blir litt i overkant med enderim. Vokalen har også en tendens til å gli over fra silkemyk og autoritær, til en anelse monoton og livløs når den ikke har en melodilinje å flyte på i bakgrunnen.

Samspiltheten og selve stemningen de klarer å formidle over temaet på hver låt er ganske imponerende, og kommer klart til uttrykk på hver låt - men da særlig på Fred og The Difficult Start, som er ganske upbeat numre, og med misogynien som skinner igjennom på Mr. Man. Sistnevnte lærte meg forøvrig hvor dypt et messinginstrument egentlig kan gå. Og det er ganske dypt, folkens.

Formkurven til skiva kommer seg egentlig ikke helt etter Mr. Man, til tross for en ganske komisk tematikk på påfølgende Fast Diet Rose. Resten blir litt flatt frem til crescendoet på Vulgaris, som avrunder det hele og etterlater deg forbløffet, men oppstemt og klar for mer. Dessverre gjør låtplasseringen det slik at man blir sittende igjen med en følelse av at de kjørte på litt for mye litt for tidlig, selv om alle instrumentene får en sjanse til å boltre seg og improvisere samt briljere i isolerte partier de 40 minuttene utgivelsen varer.

Denne skiva og en flaske god rødvin eller to så har du lytteropplevelse for en kveld, både som bakgrunnsmusikk og som dedikert lytting. Det er noe for de fleste på alle plan av denne utgivelsen og om T8 fortsetter i denne stilen, men tør å bli enda mer eksperimentelle og sjangerbrytende står det nok til gull neste gang.

Gullkorn: The Difficult Start, Mr. Man, Vulgaris.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: