cover

The Last Tree

Larkin Grimm

CD (2006) - Secret Eye

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Frifolk / Akustisk

Spor:
The Last Tree
Into the Grey Forest, Breathing Love
I Killed Someone (part 2)
There Is a Giant Panther
Little Weeper
The Most Excruciating Vibe
No Moonlight
Strange Creature
The Sun Comes Up
Link In Your Chain
Rocky Top
The Waterfall

Referanser:
Spires That in the Sunset Rise
Charalambides
Metallic Falcons
Viking Moses
Josephine Foster
Buffy Sainte-Marie
Linda Perhacs
Mississippi John Hurt
Joni Mitchell
Lara Polangco

Vis flere data

Se også:
Harpoon - Larkin Grimm (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Søster Grimms folkeeventyr, del. 2

Mer spooky sørstatsgoth fra gospeltradisjonens ytterste utmark.

Sist undertegnede omtalte Larkin Grimm, om debutplaten Harpoon fra 2005, ble det sutret over at hun ikke kom til Norge på sin etterfølgende turné. Når disse ordene skrives sitter hun allerede på flyet fra utmarken i Georgia med kurs for både Oslo og Bergen. Hurra for det!

Med seg i gitarkassen sin har hun nok også sin helt ferske oppfølgerplate. The Last Tree viser en artist som ikke akter å ta snarveier eller ønsker å fremstå som mer umiddelbar i stilen. Hun virker heller tryggere på at det hun driver med er den rette vei, og utnytter erfaringen til å dyrke sider ved musikken som debuten bar løfter om. Harpoon (2005) er en veldig fin plate i kategorien "rustikk sørstatsfolk møter Laurel Canyon og finner et villmarkens avant-Oz". Det var mulig å trekke likheter med, på summarisk vis; Björk, Diamanda Galas, Devendra Banhart og Joni Mitchell på Grimms debut, og dette er fremdeles gyldige referanser. Legg også til andre moderne huldersangerinner som Josephine Foster og Joanna Newsom, for kreddens del.

The Last Tree er ikke den vanlige koppen med folke-te, hvis det går an å si det slik. Jo visst er det klare geografiske røtter å snuse seg frem til her. Banjosullen Rocky Top er en sildrende ode fra fjellsiden, en lengtende tilbake til røttene-bluegrass som både Victoria Williams og Dolly Parton kunne svingt seg til. Gode, gamle Rocky Top, Tennessee, ække no' røyk, regninger eller smog der oppe, nei!

Larkin Grimm kan gjøre en slik tradisjonell låt, som for å vise sin tilhørighet. For stort sett bruker hun disse tradisjonene, både når det gjelder instrumenter og i villmarkstekstene sine, til å skape noe nytt og uventet. Hun brekker melodiene som tørre kvister og gjemmer dem i kudzu-krattene hvor ingen vil lete. Hun bærer stemmen sin fra bomullsmarkens sørgtunge strev, legger den i en flettekurv og slipper den fritt nedover Mississippi. Hun lar instrumentene finne tonene på egenhånd om natten, når menneskene har lagt seg og spøkelsene danser utenfor.

Av og til blir det veldig vakkert på en litt mystisk måte. Åpningssporet er en ganske enkel vise, og når hun ber oss om å "close your eyes and follow me, into the dark inviting sea, into the woods, under the leaves..." er det ikke vanskelig å slå følge. Men det er ingen lystig ferd vi da begir oss ut på.

Allerede på I Killed Someone er den forlokkende sirenesangen forsvunnet. "I killed someone out deep in the woods" avslører Grimm, og tonen er nå langt mer burlesk. Stemmen hennes har tatt bolig i et gjenferd fra 1870, skjør som et løvblad i oktober, besatt av dyriske ånder vokser den rundt ørene våre fra nervøs hvisken til aparte skrikutbrudd. Og her må jeg innrømme mitt lille ankepunkt i forhold til Larkin Grimm; vokalen hennes er enten noe du liker, eller som du vil få fullstendig fnatt av. Det er noe teatralsk over den dramatiske vokalen hennes, det kan minne om gamle gospelsanger slukt av en ulv og ult frem igjen, på sitt mest utagerende blir det vanskelig å høre på uten å vri seg litt. Men dette bidrar da også til å skape en egenartet amosfære få andre er i nærheten av. Det er talende at platens duett passende nok er sammen med en 7 år gammel jente som ikke helt klarer å synge.

I am strange and have been reckless
But I've never been insane
Will you remember me when I've
Been gone for a couple years or more?

Ja - Larkin Grimm, det er akkurat det jeg tror vi vil. Tross alt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sharon Van Etten - Tramp

(Jagjaguwar)

Med slike songar, med slik ei plate veks Sharon Van Etten fram og blir ei av dei beste stemmene vi har for tida.

Flere:

Deathprod - Deathprod
Alog - Duck-Rabbit