cover

Shreds of Dignity

Pro-Pain

CD (2002) - Nuclear Blast / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Hardcore

Spor:
The Shape of Things to Come
Gone Fishin'
Down For the Cause
Shreds of Dignity
Walk Away
F.O.A.D.
Lock n' Load
Casualities of War
24/7
Justice Must Be Done
Kill or Be Killed

Referanser:
The Crumbsuckers

Vis flere data

Se også:
Fistful of Hate - Pro-Pain (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


De gamle er eldst

Pro-Pain er tilbake – sterkere, raskere og tyngre.

Pro-Pain. Navnet ringer hardt og godt i ørene til kjennere av Hardcore-genren. Har du ikke hørt om Pro-Pain sier du? Vel, da har du bodd under en veldig stor stein i veldig lang tid. Ti år, for å være nøyaktig. Å like hardcore og ikke kjenne til Pro-Pain er som å like popmusikk og måtte svare "HÆÆÆ" på spørsmål om hvem Madonna er. Eller, en litt mer provoserende variant: Å like køntri og være nødt til å klø seg i hue når navn som Faith Hill og Garth Brooks nevnes. (OK, jeg drar strikken langt her i og med at dette er en metal-anmeldelse, men mangfoldighet er veien til visdom...)

Det vi snakker om her er bestefedrene innen hardcore. Bandets grunnlegger Gary Meskil startet det hele tilbake i 1992/93, og med varierende bandmedlemmer har Pro-Pain servert hardcore av framifrå merke i ti år. For de som er spiller mye Metal-TP kan jeg nevne at Gary Meskil tidligere spilte i The Crumbsuckers (som ikke helt tilfeldig betyr Smulespiserne). Deres siste arbeid Shreds of Dignity er derfor nesten som en tiårs jubileumsskive for fans av bandet. For de som ikke liker å lese lange anmeldelser kan jeg gi en kort oppsummering: Drivende, dønn ærlig og kompromissløs hardcore. Løp og kjøp!

Pro-Pain er uforfalsket og pur hardcore rett fra kilden, og et band som spiller som de lever. En ekthet og autoritet som kun kan komme fra hard innsats og ekte engasjement. Pro-Pain har i mine øyne en troverdighet i sin musikk som er sjelden vare. Det er mange som surfer på bølgen av hype og pseudoopprør, og som hverken er sinte eller spesielt opprørske. Det første eksemplet som slår meg er Limp Bizkit. Ikke så med Pro-Pain. Bandet leverer kvalitetshardcore både i lyd og tekst. Tekstene har en bitende realisme som sjelden kommer fra annet enn ekte engasjement og førstehåndserfaring med sosiale, politiske og økonomiske realiteter, også kjent under navnet Livet. De tematiserer nesten alle skyggesidene av den Amerikanske Drømmen. Svik, løgn, sosial nød, arbeidsledighet, politisk hykleri og den "lille manns" kår i det rikeste landet "in the free world", får grundig behandling på alle bandets utgivelser. Klassiske låttitler som Political Suicide, Iraqnophobia, Truth Hurts, Foul Taste of Freedom, Make War (Not Love), følges denne gangen opp med titler som Justice Must Be Done, Casualities of War, Down For the Cause og Kill or Be Killed, for å nevne noen. Troverdigheten i forhold til genren hardcore har de blant annet fra at de produserer musikken selv, ofte i eget hus, eller i kjelleren til Tom Klimchuck (gitar). De har hatt liten eller ingen såkalt "major label backing" på sine utgivelser, og insisterer på at å gå til et stort plateselskap betyr at de må ofre deler av sin artistiske frihet. Til tross for det har de nå solgt over 600.000 plater verden over. Et band med prinsipper med andre ord, og som skaffer dem 6 av 6 mulige pluss i "kredd-boka".

Deres siste anstrengelse The Shreds of Dignity er en kanon av en skive. Skiva åpner i hundreogti og holder seg der. Favoritter etter mange gjennomspillinger er Down For the Cause, No Way Out, F.O.A.D og Justice Must Be Done. Alle disse sporene viser på samme tid et tyngre, hardere, mer aggressiv Pro-Pain. Spor 3 (Down For the Cause) åpner så tungt at du bør sitte når du slår på CDen. Pro-Pain har holdt på så lenge at de har utviklet sin "greie" hva angår lydbilde og låtskriving. Heftig og tung riffing kombinert med dundrende bass og orkestrale elementer, samtidig som den gamle Lou Reed-formelen for hva som trenges for å lage god musikk beholdes. Du husker vel Lou Reed? Han mente at det man trengte var gitar, bass og trommer. That's it and that's that. Pro-Pain holder seg til denne formelen og leverer her et av sine hardeste og mest aggressive album på ti år. Det som gjør denne skiva spesiell er den gjennomgående aggressive riffingen. Tidligere har skivene deres hatt en viss balanse mellom hardt og tungt og kjapt og intenst. Shreds of Dignity holder derimot den kjappe hissige stilen gjennom hele skiva. En noe uvanlig utvikling i et band. Man skulle tro at man ble mindre hissig med årene, men nei. Ikke her – og godt er det.

Det er 6 år siden jeg så Pro-Pain live. Det var da de spilte på Betong i Oslo. Skjebnen ville at jeg skulle havne backstage med guttene og fikk snakket med hele gjengen. Jeg satt igjen med et solid inntrykk av en gjeng sinte, men engasjerte menn. En gjeng amerikanere med musikk og tekster som løfter fram deler av den Amerikanske Drømmens bakside. Pro-Pain har levert sine varer i 10 år nå, og Shreds of Dignity tar dem enda et skritt videre. Kjennere av bandet vil nikke gjenkjennende til skiva og vil sannsynligvis kjenne det litt som å komme hjem når de hører den. En utmerket skive. Anbefales. Ugh, jeg har talt!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker

(30/30)

Fast som fjellet. Mystisk som skogen. Einsam som prærien. Vill som elva.

Flere:

Falsobordone - Fikon, Fiddlor och Finlir
The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky