cover

White Trash Girl

Candye Kane

CD (2005) - Ruf

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Texas-blues

Spor:
White Trash Girl
Estrogen Bomb
What Happened to the Girl
What a Day For a Daydream
Big Fat Mamas Are Back In Style
Queen of the Wrecking Ball
Misunderstood
I Wanna Do More
It Must Be Love
Work What You Got
I Could Fall For You
Mistress Carmen
Masturbation Blues
Let There Be Peace On Earth

Referanser:
Bessie Smith
Camille Howard
Hadda Brooks
Amos Milburn
Bull Moose Jackson

Vis flere data

Se også:
Superhero - Candye Kane (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


La Diva Grande imponerer

Den frimodige sangerinnen Candye Kane er definitivt en fargeklatt innen bluesen, men hun har mye å by på også musikalsk.

I nesten all omtale av Candye Kane trekkes bakgrunnen hennes innen pornoindustrien frem. Til tider kan dette skygge over musikken, og sannsynligvis er hun rimelig lei det. På White Trash Girl tar hun et oppgjør med sin bakgrunn og forteller utførlig i tekstheftet hvordan hun gjennom hardt arbeid har snudd livet og kommet dit hun er. Som hun sier: "From my humble introduction into this world, I have either felt like trash, been treated like trash or been surrounded by it." Med denne nesten konseptutgivelsen (sjekk låttitlene) erkjenner Kane at hun kanskje er en White Trash Girl, men at hun er stolt av det.

Og hvorfor ikke? For musikken her viser at Kane virkelig er en bluesartist å regne med. På scenen har hun alltid vært en vinner, ikke minst gjennom sin vilje til å dra veksler på sin fortid, men også på plate vokser hun stadig, og det er med glede jeg registrerer at dette er hennes beste så langt. Et suverent band, mange egne låter og autentisk lyd gjør denne utgivelsen til en vinner.

Det skal mye til for å mislykkes med det bandet Kane varter opp med her. Med seg på gitar har hun bad-assen Jeff Ross, som med sin allsidighet ankrer låter som strekker seg fra jump blues og texas shuffles til bluesballader. I kompet har hun fått med seg legenden Preston Hubbard med fortid fra T-Birds, Roomful of Blues og senest Nick Curran Band. Fra sistnevnte band kommer også unge og lovende Damien Llanes på trommer. Austin-veteranene Riley Osborne og Gary Primich bidrar på henholdsvis keyboards og munnspill. Dette er intet mindre enn et fyrverkeri av et band.

Festen åpner med tittellåten, som er en hyllest til white trash livsstilen(!). Fett munnspill fra Primich gjør at denne Texas-stomperen gir plata en flying start. At det går an å skrive bluestekster om andre ting enn bomull og skjebnesvangre kvinner er Estrogen Bomb et bevis på. Det dreier seg om hvor ille det kan gå når dette hormonet får fritt utløp. What a Day For a Daydream er jazza vestkystblues med slepen liring fra Ross, etterfulgt av mer gladmusikk i Bullmoose Jacksons Big Fat Mamas Are Back In Style. Her stepper blant annet Kaz Kazanoff inn som leder for en leken blåserrekke, og han fyrer av en saxsolo som om 40-årene aldri skulle ha vært over. Jeg tar meg i å tenke at Kane faktisk synger svært bra, men den løssluppenheten som skal til for at denne type låter skal funke. Hun er ingen Ruth Brown eller Lavern Baker, men det funker.

Misunderstood er ikke uventet en tilbakelent ballade med visper, trombone og Kane i crooner-form. Ross spiller en nydelig akustisk solo her. Så girer bandet ned igjen og perlene følger plutselig på en snor. Først ut er Leiber-Stoller komposisjonen I Wanna Do More som tramper ut av høyttaleren med en sugen Primich som tar bandet med på tur, mens Hubbard presser han fremover med sin ståbass. Akkurat som i gamle dager, da denne type musikk ble spilt på dansesteder i USA og folk virkelig svingte seg. Nostalgisk nå. It Must Be Love er mer jump med blåsere og Ross i storform. Work What You Got er ikke bare en sinnssykt svingende rock'n'roll-låt, men tekstmessig inneholder den det som tilsynelatende er Kanes holdning til livet: Det dreier seg ikke om hva du ikke har av utseende, men å bruke det du har for alt det er verdt.

Platas beste (i hvert fall morsomste) låt er Masturbation Blues, som avslutter ballet. En rask blueslåt som handler om onani må du bare elske: "The ones who say they never do it, are probably doing it each day - they got the masturbation blues." Jernrytme fra Lanes og Hubbard gjør at låta traver av gårde som ei vårkåt hoppe. Mon tro om denne får mye airplay i USA?

Coveret er stilig og lyden på innspillingen er upåklagelig. Få også med deg en av konsertene i Norge (Oslo, Bergen, Trondheim) i slutten av april 2005, der Sue Foley er med på lasset sammen med Ana Popovic. Det bør bli bra.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Elected - Sun Sun Sun

(Sub Pop)

Hvis Conor Oberst er den nye Dylan, er Blake Sennett den nye Conor Oberst.

Flere:

Band of Horses - Everything All the Time
This Is Music Inc. - Krasnapolis