cover

Love It to Death

Alice Cooper

CD (1971) - Warner Bros.

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Cinematisk / Eksperimentell rock / Glam / Hardrock / Psykedelia / Tungrock

Spor:
Caught In A Dream
I'm Eighteen
Long Way To Go
Black Juju
Is It My Body
Hallowed Be My Name
Second Coming
Ballad Of Dwight Fry
Sun Arise

Referanser:
The Rolling Stones
The Crazy World Of Arthur Brown
New York Dolls
The Stooges

Vis flere data

Se også:
Killer - Alice Cooper (1971)
School's Out - Alice Cooper (1972)
Billion Dollar Babies - Alice Cooper (1973)
Muscle of Love - Alice Cooper (1973)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Treff på tredje forsøk

Dette bandet mente at de var som en stake gjennom hjertet på hippiegenerasjonen. Det kan man lett tenke seg.

Etter to rotete og lite publikumsvennlige album ga Alice Cooper ut det første i en rekke album med produsenten Bob Ezrin. Der bandet tidligere hadde vært kaotiske og sprikende ønsket talentet Ezrin å strukturere bandet noe mer i nærheten av et rock'n'roll-band. Med Alice Coopers villskap og Ezrins kontroll skulle man klare å lage skiver som var salgbare, samtidig som de bevarte det farlige ved bandet.

For de som er ukjente med bandets historie bør det påpekes at Alice Cooper fram til årsskiftet 1974-75 var navnet på et band, hvor vokalisten bar samme navn. Bandet hadde sprunget ut av en gjeng studentkompiser (som hadde skoleavis og friidrett til felles) fra Arizona på midten av 60-tallet. Etter å ha benyttet navn som The Earwigs, The Spiders og Nazz (ikke Todd Rundgrens band) tok de etterhvert navnet Alice Cooper. Bandet flytta til Los Angeles og bygde opp et ganske grusomt og spesielt liverykte. De baserte blant annet opptrednene sine på seksuell forvirring og skrekkelementer. Ved å låne fra skrekkmestre som Screamin' Jay Hawkins og Arthur Brown grunnla de moderne shockrock. Frank Zappa signa bandet til sin egen label, men visste etterhvert ikke hva han skulle gjøre med dem. Dermed havna de av alle steder hos Warner.

Før innspillingen av denne skiva, deres tredje, dro de til en gård i Pontiac, nær vokalist Alice/Vincent sin hjemby Detroit. Her følte de seg straks hjemme og smeltet inn i byens rockemiljø. Som produsent ønsket de seg kanadiske Bob Ezrin, som hadde jobba med The Guess Who (skulle senere bli kjent som produsent for Kiss, Lou Reed, Pink Floyd og Peter Gabriel). Han klarte å lage et slags system i det musikalske kaoset som hadde vært Alice Cooper til da. Han lærte dem å skrive mer strukturerte låter og å skjære ting mer inn til beinet. Han skal selv ha sagt om samarbeidet at: Rock is trash, but there is nothing wrong with good trash. Så sant, så sant.

Ved årsskiftet 1970-71 befant gjengen seg i Chicago for å spille inn det nye materialet. I februar 1971 var Love It To Death i butikkene. Den nådde etter en stund 35. plass på den amerikanske albumlista. Dette sparka i gang de gyldne åra til Alice Cooper (band og soloartist). Singelen I'm Eighteen klatret helt opp til 21. plass. Nå var det flere enn freaks og hipstere som fikk øya opp for dette underlige bandet. Albumet sparka i gang ei karriere som skulle fly av gårde mot toppen, for så å kræsjlande få år seinere.

På Love It To Death får man servert et skrudd rockeband i startgropa av en suksesshistorie. Det betyr at det låter friskt og frekt, om ikke perfekt og polert. På sitt mest primitive nærmer de seg den harde og skitne Detroit-rocken man kjenner fra blant annet The Stooges. I tillegg kan man på de streitere låtene forstå at de etter hvert ble linket opp mot glamrocken og band som New York Dolls.

Under den etterfølgende turneen benyttet de blant annet en elektrisk stol, den første av mange avlivingsmetoder karakteren Alice Cooper skulle gjøre seg kjent med. Bruken av tvangstrøye stammer visstnok også fra denne perioden. Liveshowet ble etterhvert mindre preget av improvivasjon og ble mer planlagt i sin galskap. Bruken av og flørtingen med en levende slange hadde vært prøvd en stund, og skulle bli et fast innslag i åra som kom. Man benyttet seg av effekter og teatralske virkemidler for å understreke tekst og musikk.

Caught In A Dream, Is It My Body, Hallowed Be My Name og I'm Eighteen og er sleazy rock'n'roll med Stones-fot og glimt i øyet. Sistnevnte er et lite mesterstykke i tenåringsfrustrasjon og fortvilelse. Long Way To Go er den mest groovy danserocklåta Michael Bruce noen gang har satt på papiret. Den svinger så sinnsykt på sin hvite, hatske måte at jeg til dags dato ikke har klart å sitte helt stille under avspilling.

Niminuttersverket Black Juju er noe av det mest skremmende stykke musikk jeg eier. Stemningen settes av Michael Bruces mørke orgellyder og Alice Coopers veksling mellom dempet messing, mystisk hvsiking og vill hyling. Jeg fryser på ryggen bare jeg høre den bygge seg opp, sakte men sikkert.

Skivas absolutte høydepunkt er de to sammensveisa låtene Second Coming og Ballad Of Dwight Fry. Sammen utgjør de nesten en liten skeiv rockeopera i seg selv. Second Coming er en forvridd variant av Jesus sin tilbakekomst. Den starter som en kraftballade, men ender opp mørk og drivende shockrocksalme. Så glir den, via et lite mellomspill, over i balladen om Dwight Fry, den sinnsforvirra mannen som bryter ut av galehuset. Her møter vi Alice Cooper (bandet og vokalisten) på sitt ypperste. Despersjon, mørke og galskap pakket inn i seks og et halvt minutt med hard, upolert søttitallsrock. En berg og dalbane av teatralsk rock og vilje til å satse på det uprøvde.

Herlighetene avslutter med Sun Arise, som funker best som akkurat det... avslutning. Låta er en repeterende og enkel sang, som gir et slags lysglimt og håp etter en ellers tidvis dyster musikalsk reise.

Love It To Death er grusom, herlig, upolert, fengende, skremmende, farlig, morsom og så mye mer... alt på en gang! Den ligner ikke på noe annet fra samme periode, eller fra noen annen periode. Skiva viser fem unge menn som akkurat har funnet formen, og står klare til å erobre verden med sitt syke sirkus av nye og gamle triks.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo