cover

And All That Could Have Been - Live (deluxe ed.)

Nine Inch Nails

2 x CD (2002) - Nothing / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Industri / Industriell metall / Alternativ / Metal / Pop

Spor:
Terrible Lie
Sin
March of the Pigs
Piggy
The Frail
The Wretched
Gave Up
The Great Below
The Mark Has Been Made
Wish
Suck
Closer
Head Like a Hole
The Day the World Went Away
Starfuckers, Inc.
Hurt


Something I Can Never Have
Adrift and at Peace
The Fragile
The Becoming
Gone Still
The Day the World Went Away
And All That Could Have Been
The Persistence of Loss
Leaving Hope

Referanser:
Ministry
Pigface
Skinny Puppy
KMFDM
Front 242
Filter

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Industrirock for folket

Dobbel dose med Trent Reznor, både som eksplosiv industrirock og i nedstrippet utgave.

Nine Inch Nails består egentlig bare av Trent Reznor. Mannen har et band, men med unntak av Richard Patrick, som dannet Filter for noen år siden, er og blir det et enmannsprosjekt. NIN ble dannet i Cleveland i 1989, samme år som Pretty Hate Machine ble gitt ut som en milepæl i industrirock-sjangeren. Etter dette har NIN gitt ut flere underverk - rett før dette albumet den aldri så lille kommersielle suksessen The Fragile.

Denne utgivelsen, som er en slags deluxe boks, består egentlig av to helt forskjellige CDer. Så jeg har valgt å snakke om dem som om de nettopp er det. De kan også kjøpes hver for seg, selv om CD2, Still, bare kan bestilles på Internett (www.nin.com). Den andre liveplaten, med samme navn som boksen, finner man overalt der plater selges. Men skal man allikevel ha denne, kjøp hele boksen. Den er tøff og lekker grafisk, og vil om ikke annet gjøre underverker for din kredibilitet og platesamling (og kanskje også ører...).

CD1 - And All That Could Have Been
Man burde nok ha vært der, der det skjedde, der foran scenen, foran veggene med Marshall-rack, foran strobelys og scenevakter, man skulle blitt klemt mellom 70.000 folk kledd i skinn og svette, man skulle ropt YEAAAAH og andre ting man har tendens til å rope på konserter, man ville ha utvekslet lykkeblikk til likeverdige som også hadde markert øynene sine kraftig og tungt med sort farge, man skulle ha sett beundrende på Trent, på gitaristen, på trommisen, på synthmannen, på folket, og skreket med av fulle lunger på hver sang, i alle fall på alle refrengene.

Men man var ikke der. I stedet sitter man i en av Østfolds industribyer, der hjemme i leiligheten sin, og nei, en konsert kan ennå ikke foreviges med overføring i speilblank plast, vinyl, tape som et eller annet dataformat eller noe annet. En konsert er et levende vesen, og levende vesener bør oppleves med alle sanser.

And All That Could Have Been blir derfor et slags samlealbum for meg, med til tider nye versjoner av kjære og kjente låter. Jeg hører publikum fra tid til annen, men det hadde på en annen side ikke gjort så mye om de ikke hadde laget lyd heller. Skjønt det var nok vanskelig, for NIN har gjort en god jobb med både gamle og nye klassikere. Spesielt gjelder det låtene fra Pretty Hate Machine og The Downward Spiral, som har fått et nyere og mer moderne design. Albumet gir deg 1 time, 13 minutter og 58 sekunder med sylskarpe gitarer, industri-samplinger og synther med fete (de er det!) basslyder. Du får Trent, frykten, depresjonen, kunsten og stemmen hans. Og ikke minst, du får 16 små vindunderbarn i form av låter.

Uansett, det som svinger best på denne utgivelsen er åpningssporet Terrible Lie fra debutalbumet, med sin hardhet, enkelhet, snev av pop og nye innpakning. Andre er March Of The Pigs med sin hurtighet, gitarøs, sinnsyke bass og råhet. Den vakre og rolige The Great Below med sin sårhet. Wish med sin punk og råhet. Den fremragende coverversjonen av Pigface sin låt, Suck. Og ikke minst min personlige favoritt fra The Fragile: Starfuckers, Inc., en låt som eksploderer i hele essensen av Nine Inch Nails.

Livealbum er mest for samlere og fans, jeg er en av dem, men det gjør allikevel ikke at jeg kan si at dette er en essensiell utgivelse. Det verste med dette albumet er hvor dum man føler seg etter at man innser hvor idiot man var ved å ikke overvære konserten.

CD2 - Still
Still består av seks nye låter og tre nyinnspilte versjoner av gamle låter. Dette er en eventyraktig vakker utgivelse. Låtene er nedtonet, de er nakne, de er harmoniske og rørende, de er smerte og evig fortapelse. For meg høres det ut som om Trents personlige rekviem til en drøm. Jeg sitter igjen med en idé om at denne CDen kunne vært den ultimate kjærlighetserklæring til Tori Amos, etter at hun hadde gått fra ham (Trent har forresten jobbet sammen med sistnevnte tidligere). Still er en fortsettelse på den følsomme siden av Fragile, bare mer sår. Still høres ut som ekte menn som har det vondt, menn som ikke snakker og menn som holder smerte for seg selv. Dette er en rolig plate, men misforstå meg ikke, det er allikevel ikke en romantisk plate i den forstand at jeg tror den kommer til å bli satt på som "klinelåt" på diskoteker eller som "date-musikk".

Lydbildet er beskjedent og avkledd. En og annen atmosfærisk synth og sampler, en og annen til de grader overstyrt gitar ligger nesten hele tiden og hvisker bakgrunnen. Men det er Trent, stemmen og pianoet hans, som bærer alle låtene. NIN er kjent for støy, og til tider tung støy, så det blir en av de store grunnene til at disse låtene slår så hardt som de gjør. Det er også noe med fremtoningen som gjør at albumet kjennes ut som en hemmelighet, en hemmelighet NIN har hvisket inn i øret ditt, så Still blir også ganske fort DIN. På en måte blir disse låtene en videreføring av Fragile, men på en annen måte står disse frem på en hel annen måte. Der Fragile hørtes planlagt og prosessert ut, høres dette spontant og levende ut. Jeg synes Fragile er et strålende album, men dette har for meg til tider mer nerve, og jeg synes faktisk helheten er nesten er bedre, selv om mannen og vennene hans antakeligvis bare har brukt en brøkdel av tiden til å spille den inn.

Boksen
Dette er en bra utgivelse, bare å ta i boksen gir meg gode vibrasjoner. NIN er et spennende band, de er store og de minner meg av en eller annen grunn om Nick Cave med hammer og slegge... Liveplata er kanskje ikke for alle, men den er nesten en perfekt samleplate, hadde det ikke vært for publikum... Still derimot er så bra at den alene er verdt boksen. Så har man ingen plater med NIN fra før er dette en god inngangsbillett til en verden av perfekt støy. Er man fan, er den en selvfølgelighet. Og som sagt tidligere, om ikke annet tar boksen alene seg godt ut i enhver samling.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - Master & Everyone

(Domino)

Fra hjertet - til hjertet: På en drøy halvtime gir Will Oldham oss en evigvarende plate.

Flere:

Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream
Thule - Liquid (Rock and Roll Dream)