cover

No Wish to Reminisce

Neal Casal

CD (2006) - Fargo / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
West coast / Singer/songwriter / Softrock

Spor:
You Don't See Me Crying
Sleeping Pills in Stereo
Grand Island
Death of a Dream
Too Far to Fall
Sundowntown
Lost Satelite
Remember What It's Like
A Message You Can Send
Down a Strange Street
Travelling After Dark
Freeway to the Canyon
Saw Stars

Referanser:
Warren Zevon
Jackson Browne
The Eagles
Ryan Adams
Travis
George Harrison

Vis flere data

Se også:
Return In Kind - Neal Casal (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ingen vei tilbake?

Casal uten sikkerhetsnett på en plate som tar oppgjør med det som har vært.

Helt siden sin kritikerroste debut i 1995, har den snart 38-årige amerikanske sangeren, låtskriveren og gitaristen gitt oss sanger dypt forankret i country/folkrock. Det var country/rocklåtene på Rolling Stones' Exile on Main Street som åpnet øynene hans for denne sjangeren i ganske så ung alder, og veien derfra førte til blant andre Gram Parson og Hank Williams. De ble en del av de uttallige referansene som nå kanskje føles som en hemsko når han nå unnfanget en del av disse låtene under turne i Japan, syk og innelåst på et hotellrom og med inntrykk av Tsunami-katastrofen flimrende på TV-skjermen.

Han har vært produktiv og kommet med nye album nesten hvert år siden, men de siste årene har vært dominert av av samarbeidsprosjekter med blant andre Shannon McNally og Kenny Roby. Han har opptrådt som gitarist på andres plater, som Lucinda Williams. Nå seinest i februar 06 som gitarist på Ryan Adams' konsert i England. Coveralbumet Return In Kind (2004) var imidlertid hans siste egentlige soloprosjekt, også dette til superlativer fra kritikerne. I 2003 og 2005 fikk rockefoten utløp i trioen Hazy Malaze. De to andre medlemmene i dette bandet, Dan Fadel og Jeff Hill, spiller da også henholdsvis trommer/bass på dette nye albumet utgitt på det franske selskapet Fargo.

Vi møter en artist som har lagt vekk steelgitaren og cowboyhatten for å lage et så godt som mulig pop/rock album som han kan stå inne for.

Neal Casal har imidlertid funnet at tiden var moden for å ta et slags oppgjør med det som har vært, antagelig både på det menneskelige (tapt kjærlighet) og musikalske plan. Selv om albumtittelen uttrykker at han egentlig ikke har noe ønske om å dvele for lenge med fortiden, har utvilsomt platen vært nødvendig å lage, og tekstene nødvendige å skrive, om enn med en tvil: "Maybe too early to talk about this..." Han har utvilsomt satset mye for å lykkes (sovet i studio under innspillingen): "I never thought I found myself with my back against the Wall" (Death of a Dream).

Singelen You Don't See Me Crying, som har vært ute på markedet siden januar, er en bittersøt poplåt som åpner albumet. En låt som hvor ikke bare tittelen minner om George Harrison (Wah-Wah), men også gitarspillet/uttrykket. Dette gjelder også den majestetiske Grand Island, som vokser for hver gjennomhøring. Lost Satellite er en vakker, lavmælt og vemodig ballade med musikalske referanser til Across the Universe i refrenget.

Platas høydepunkt for meg er imidlertid Remember What It's Like, en vals med spinett, akustisk gitar og et luftig orgel som skaper en lett optimisme - et uttrykt håp om at alt skal bli bli som før (med kjærligheten).

Også balladen Freeway to the Canyon løfter albumet med sin innpakning i piano, drømmeaktige orgel og utsøkt gitarspill og Neals stemme som synger uanstrengt overbevisende, selv om jeg kunne unnvært strykerne på slutten. Mest rocker det på Sleeping Pills In Stereo med et brusende orgel som forfriskende innslag i en ellers ganske tradisjonstro låt.

Imidlertid følger en del av de andre sangene opplagte veier og noen ganger synes jeg sang og budskap drukner i for mye lyd av gitarer, orgler og strykere, for eksempel Sundowntown, Down a Strange Street og resultatet blir litt anstengt og slitsomt ensformig å høre på i lengden.

I tillegg til allerede nevnte instrumenter er det brukt mellotron og elektrisk sitar, for om mulig å gi plata en slags psykedelisk stempel, men bortsett fra coverfotografiet greier jeg ikke helt å plassere disse låtene inn i den sammenhengen, med unntak av den meditative instrumentale Saw Stars med to skarpslipte gitarer som utfordrer hverandre. En verdig avslutning.

Mitt forhold til Neal Casal begrenser seg til hans samarbeidsprosjekter, i tillegg til enkelte låter fra tidligere album. Så for meg blir dette som en slags debutplate å regne og konkluderer med at dette er bra gjennomført som beviser at Casal fremdeles har noe å si. No Wish to Reminisce har sine absolutte høydepunkt og uten at noen av låtene faller helt igjennom. Det er imidlertid et vanskelig terreng å stikke seg frem i. Noen tilhengere blir kanskje også skuffet over det erklærte bruddet med countryrøttene, men det er fremdeles spor i sanden fra den amerikanske vestkysten.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arve Henriksen - Chiaroscuro

(Rune Grammofon)

Vakker og meditativ, intens og gjennomborende. Et stort fremskritt for norsk jazz.

Flere:

The National - High Violet
Sleepy Sun - Fever