cover

Fusa Riot

Bobby Hughes Experience

CD (1999) - Ultimate Dilemma

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Funk / Club

Spor:
The Piper Cherokee
My French Brother
B & S
Theme From Skidoo
Jomfrun
Ore Twentyfore
Sambartica
Fusa Riot
Upper Mansion Suite
Sahara 72
The Krohn Session

Referanser:
Curtis Mayfield
Isaac Hayes
Those Norwegians

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Velur.

Et vegg-til-vegg-teppe av godlyd fra 1970-tallet - resirkulert velbrukt musikalsk estetikk som går meget godt til den nye hylleseksjonen i teak.

Espen Horne fra Bergen er mannen bak det erke-britiske navnet Bobby Hughes. Det har seg nemlig slik at da Horne hadde de britiske øyer som base stod han i mål for fotballklubben Wigan, og da myndighetene kom trekkende med spørsmål om arbeidstillatelse, tok Horne det mest britiske navnet han kunne tenke seg som alias for å unngå trøbbel. Slik går soga. Det er alltid lurt med en god historie på lur for å vekke interesse hos journalister og annet pakk. Nå er det seg slik at den godeste Horne, under navnet Bobby Hughes Experience, makter å vekke oss fra den dypeste dvale her i nord, med en musikalsk forbrødring bestående av dyp, funky sleaze og de letteste latinorytmer. Alle salgshistorier er overflødige for Bobby Hughes; vi kjøper produktet uansett.

I løpet av et meget gjennomarbeidet album geleider Horne oss gjennom en rekke scenarier; fra livsfarlige biljakter på svingete Riviera-veier med hotte blondiner i armkroken, via mørklagte jazzklubber hvor man til stadighet blir møtt med spørsmål om "B&S", til konfrontasjoner med latino hipsters på de feteste utestedene i Milano og andre metropoler hvor posering betyr alt eller ingenting. Uansett hvilken setting man havner i, så takler Bobby Hughes brasene med en overdådig selvsikker utstråling. Musikken oser tidlig 70-tall hvor innpakkingen og presentasjonen av innholdet var minst like viktig som varene. Etter en kjapp gjennomhøring av Fusa Riot er det ingen tvil om at det Bobby Hughes leverer er ekte vare av høy kvalitet.

Fusa Riot bygges opp rundt to hovedelementer; fløyta til Jorund Fluge Samuelsen og tangentene til Rodrigo Lopez. Med to så sterke elementer kan Horne komme inn og svinge seg i studioteknikken og gjenskape instrumentene i nye sammenhenger, med en klar referanse til tidligere decennier. Det er Samuelsen som introduseres først på den sleske åpningslåta The Piper Cherokee, hvor tverrfløyta dominerer sammen med en avsindig tung bass og et herlig orgelriff midtveis. På My French Brother er det Lopez og hans Hammond som dominerer lydbildet, med fløyta til Samuelsen som et mer perkusivt element sammen med Horne selv på slagverk. Tredje nummer ut er B & S, som avslutter en åpningstrio som jeg ikke har hørt maken til siden Those Norwegians slapp Kaminzky Park i 1997. Her er det slagverkerne Asbjørn Sundal og Erik Holm som styrer showet i stor grad, med et latinokjør som får rytmefoten til å gire om og bli med på salsaracet.

Etter en forrykende åpningsrekke trekkes tempoet noe ned på Theme From Skidoo hvor blåserne inviteres lenger inn i miksen. Deretter tar Lopez over showet igjen på den tangentdrevne Jomfrun. Her beveger vi oss i et musikalsk landskap som ikke er langt fra de musikalske temaene i spenningsserier som Starsky & Hutch og Charlie's Angels, hvor orgellickene svevde over scener med menn i trange skinnjakker og jenter i blanke buksedresser. Fellesnevneren er at det låter like tøft i dag som det gjorde på den tiden, og med Hornes øye for musikalsk estetikk skjer oppdateringen på forsvarlig vis. Perkusjonskjøret er tilbake på Sambartica, hvor tittelen avslører det musikalske innholdet. Her er det sambarytmer kombinert med Hornes arktiske elektronika, i en sammensmeltning som løfter begge de musikalske retningene til en opphøyd enhet. Koringen til Horne og Bjørn Ivar Tysse tilfører et snev av easy listening som ikke kler låta spesielt godt, men som heldigvis overkjøres av den fyrrige rytmen.

Tittellåta åpner med Holms tunge slagverk, før Lopez igjen gjør sitt inntog med Hammonds tangenter. Fusa Riot refererer til det knøttlille tettstedet Fusa utenfor Bergen, som nok har blitt altfor lite for Horne, som transformerer hjemstedet til en kilde av vellyd av universelle dimensjoner. Det foretas ikke mange feilsteg underveis på denne tidsreisen tilbake til 70-tallets glitter og lange skjortesnipper. De fleste låtene bygger riktig nok på den samme instrumenteringen med fløyte, orgel og slagverk som dominerende ingredienser, men uttrykket som skapes er såpass forførende og overbevisende i sin lek med tidsepoker og musikalske holdepunkter at jeg glatt ser igjennom fingrene på Hornes resirkulering.

Etter et litt repeterende låtparti, dukker Sahara 72 opp som et av de sterkeste sporene på albumet. Om tittelen viser til året 1972 vites ikke, men hele albumet har en aura som passer meget godt til det tidlige 70-tall. Dette sporet illustrerer også godt hvordan Horne makter å oppdatere lydbildet med digitale effekter og kreativ bruk av platespillerne. Det digitale gjenspeiler og gir ekstra liv til det analoge som dominerer det varme og teakbrune lydbildet. Den avsluttende The Krohn Session opprettholder 70-talls-estetikken som har holdt oss fjetret den siste, lille timen. Horne har greid å skape en helhetlig pakke, nærmest et konseptalbum, i sin gjennomførthet. Det hele er til fingerspissene gitt form for å opprettholde estetikken og følelsen av å tråkke forsiktig på Hugh Hefners vegg-til-vegg-tepper gjennom hele albumet. Selv ned til siste detalj holder Horne fokuset, og at albumet er mastret i Abbey Road Studios er bare prikken over i'en.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Old Man Gloom - Christmas

(Tortuga)

Redacteuren spør, redacteuren svarer: En åpen samtale med seg selv om Old Man Gloom.

Flere:

The Dining Rooms - Numero Deux
Mahjongg - Kontpab