cover

Nordic Days

Diverse artister

CD (2003) - PIAS (Play It Again Sam) / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Pop / Elektronika

Spor:
I'll Come Along
Viôrar Vel Til Loftárása
Pilots (On a Star)
Winter Skies
Metropole Dub
Nobody Plays
Coffee Time
Brand New Mood
Whispers
Running
Monday
I Will Find The Smile of the Betrayed Woman
The Land Between the Solar Systems
Budapest

Referanser:
Magnet
Sigur Rós
Múm

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Nord og ned, og tilbake

Diverse artister med diverse kvaliteter som sammen skal representere en felles 'nordisk' sound.

Konseptet er i teorien forsåvidt greit nok: Artister fra det kalde nord samles på en plate for å presentere det distinkte musikalske uttrykket disse har felles. Hadde det bare vært så vel. Det er det altså ikke.

Både musikalsk og geografisk faller Nordic Days igjennom, fordi artistene ikke har stort til felles verken på den ene eller andre måten. Sigur Rós og Múm er velkjente islandske ambassadører for et visst musikalsk særpreg, med stemningstung melankoli som fellesnevner. Men hva for eksempel Moby gjør på en slik samler vet ikke jeg. Han er i hvert fall tilstede med trancelåta Running. Ikke er Moby fra Norden, og ikke deler han spesielt mye musikalsk med resten av aktørene på plata. Men Moby er slettes ingen versting i så henseende. Den prisen må gå til Obersoundz, med deres voldsomt irriterende Coffee Time. Billig samlebåndsdisco med acid-takeoff trekker helhetsinntrykket nedover, noe som er urettferdig mot de artistene som faktisk leverer kvalitet på Nordic Days. Og mens jeg først er i gang: Det coveret er det aller kjipeste jeg noen gang har sett! En oljeplattform ute i tåke og røff sjø, med gassflamme og det hele! Det er nesten så man skulle tro det var firmagaven fra Statoil man satt med i hendene, og at Vinsjan på kaia var blant de musikalske bidragene. Likevel, døvt cover og konseptsludder til side; det er faktisk en del god musikk på denne samleren også.

Norske Magnet (Even Johansen) åpner med en lavmælt og pen ballade, der stemmen får råde i nesten ensom majestet sammen med en sparsommelig brukt gitar og et enda sjeldnere innslag av milde strykere. En fin oppvarming til Sigur Ros' silkemyke Viôrar Vel Til Loftárása fra Agætis Byrjun. Så forsvinner tematikken en smule med litt easy listening fra Goldfrapp og Red Fish. Lett fordøyelig ambient jazz gjøres det også plass til, med Gare Du Nords døsige og St. Germain-aktige Metropole Dub. For de som fortsatt hungrer etter triphop-ballader av den typen Portishead rendyrket, vil ikke Nobody Plays av Fickle være noen skuffelse heller. Hovedfeltet så langt dras av sår musikk i rolige former, med melankoli og lengsel som dominerende stemninger. Altså et nøyaktig musikalsk bilde på den jevne nord-europeer. Kvalitetsmessig kan man heller ikke klage, før tidligere nevnte hønsedisco fra Obersoundz bryter ned den lune stemningen og forsøpler omgivelsene med Coffee Time. Stort bedre blir det heller ikke når Holymoods Brand New Mood låter omtrent like ille. Fysj og fy.

Heldigvis har man den alltid pålitelige finnen Jori Hulkkonen med, for å sikre kvaliteten på de elektroniske bidragene. Men for en gangs skyld holder heller ikke han ønskelig standard. Dan Electros remix av Hulkkonens Whispers blir farlig lik den gamle landeplagen Treaty av Yothu Yindi, om enn med et roligere uttrykk. Da blir det et lite paradoks at Mobys Running, som like gjerne kunne vært gitt ut på tidlig 90-tall, faktisk er som et friskt pust å regne. Videre overrasker tidligere utskjelte Obersoundz med en stemningsfull liten elektronisk karamell. Låta Mondays behagelige og tilbakevendende tema er et positivt plaster på såret etter den tidligere skandale. Amerikansk-klingende Loleness leverer imidlertid en kjedelig folk/grunge-ballade, og kjedelig er også det første som slår meg ved The Reindeers Sections trøtt-mann-med-kassegitar-låt Budapest. Da er det deilig å kunne slippe til Múm, med den nesten 12 minutter lange The Land Between The Solar Systems. Stort bedre går det ikke an å ha det hvis man først skal lulles inn i en drømmetilstand av vakker vokal og omsorgsfull elektronikk.

Bortsett fra at det innimellom dukker opp noen særdeles fine sanger på denne platen, er den for rotete både tematisk og sjangermessig til at den fungerer som en helhet. Det er betimelig å etterlyse en viss relevans i artistutvalget, samt en kvalitetskontroll på det musikalske materialet. Et bedre alternativ vil være å gå til anskaffelse av langspillerne til de artistene som faktisk appellerer, for sjansen for at alle på Nordic Days gjør nettopp det er forsvinnende liten.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Årabrot - Solar Anus

(Fysisk Format)

Årabrot lovet endring. Det har de gitt oss.

Flere:

Okkervil River - The Stage Names
Simon Joyner - Skeleton Blues