cover

Always Outnumbered, Never Outgunned

The Prodigy

CD (2004) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Big Beat / Techno / Punk

Spor:
Spitfire
Girls
Memphis
Get Up Get Off
Hot Ride
Wake Up Call
Action Radar
Medusa's Path
Phoenix
You'll Be Under My Wheels
The Way It Is
Shoot Down
More Girls

Referanser:
Oasis
Kool Keith
Princess Superstar

Vis flere data

Se også:
Invaders Must Die - The Prodigy (2009)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Gammelt nytt

Bigbeat, brumlebass og kjendiser på forvrengt vokal. Og en støyende Liam Howlett på tomgang. Prodigy har blitt kjedelig.

Prodigy hadde en gang i tiden æren av å stå bak både den glimrende rave-bautaen Experience, og senere også den ytterst fremtidsvisjonære Music For The Jilted Generation. To plater spekket med særpreg og kvaliteter som ga gruppa den nødvendige plattformen til å oppnå en monstrøs global suksess med The Fat of the Land i 1997. Nå har Liam Howlett funnet det for godt å la Prodigy bli et enmannsprosjekt, og dermed er de tidligere medlemmene holdt utenfor på Always Outnumbered, Never Outgunned. Årsaken skal etter sigende være at Howlett følte at Prodigy med singelen Baby's Got a Temper begynte å gå i en retning han ikke kunne stå inne for. Med denne plata skulle han gjenopprette Prodigy med spisset fokus og en gjennomført ”ærlig” plate. Nå er allikevel ikke Always Outnumbered, Never Outgunned et soloprosjekt fra Howlett, for han har fått med seg en rekke kjente navn til å bidra med kred og stemmeprakt. ”Storheter” som Juliette Lewis, Gallagher-brødrene Liam og Noel, Kool Keith, Princess Superstar og Twista har alle fått sin tilmålte tumleplass på plata. I prinsippet kunne sikkert denne utgivelsen blitt en riktig så spennende affære. Det er den imidlertid ikke.

Resultatet er blitt en anmassende blanding bigbeat, store gitarriff og gjentagende vokale utbrudd fra de tidligere nevnte celebriteter. Der Prodigy tidligere (selv om det er veldig lenge siden) har vært nyskapende, utradisjonelle og spennende, er nå musikken redusert til repetitiv støy spekket med oppbrukte klisjeer. På åpningssporet Spitfire er stemmen til Juliette Lewis forvrengt og overstyrt til det ugjenkjennelige, og det er ikke mange strofene hun rekker å skrike før Howlett setter ordene på repeat. Lewis kommer bedre til sin rett på Hot Ride, der hun faktisk slipper til som vokalist. Dog er heller ikke dette noe å rope et spesielt høyt hurra for. Hva gjelder de andre navnene som figurerer her så gjør Twista en grei jobb som hissig MC på Get Up Get Off, Princess Superstar har et relativt anonymt bidrag på Memphis Bells, mens Kool Keith lirer av seg en setning og to på Wake Up Call og You’ll Be Under My Wheels. Liam Gallagher får skrike seg hes i Shoot Down, mens storebror Noel spiller bass og svoger Howlett legger på store rytmer, samples og gitarstøy. Dersom det skulle være noe som var uklart: dette er på ingen måte noe man ikke har hørt før. Forskjellen er kanskje at tidligere var musikken underholdene og navnene anonyme. Nå er navnene store mens musikken er sørgelig anonym. Punkete vokale utbrudd, bråkete sirener og annen larm lagt på utdaterte bigbeats og overdrevne bassganger gjør plata til en svært lite underholdende affære.

Dersom man skal kunne spore antydninger til lytteverdige innslag her, så kan man eksempelvis trekke fram begynnelsen på Medusas Path. Låta Phoenix er vel også grei nok, og bruken av Michael Jacksons Thriller på The Way It Is er også bittelitt artig første gangen man hører den. I tillegg er den gammelmodige acid-linja sånn halvveis ut i You’ll Be Under My Wheels kjekk å ha fått med seg. Allikevel er ikke dette særlig mer spennende enn tørt brød.

Å blande elementer fra punk og rock med elektronisk dansemusikk er helt sikkert fortsatt storveis for noen, men som Prodigy-album er dette utvilsomt det dårligste man har fått presentert. I Norge er det ansett som miljøfiendtlig å la bilen stå på tomgang. Så ille at man har gått til det skritt og innføre et forbud mot det. Overført til denne plata er det egentlig bare et fåtall av låtene som burde vært lov å gi ut. Soloalbum eller ei, det er liten tvil om at Prodigy var bedre før. Langt bedre faktisk. Ufattelig langt bedre.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rumble In Rhodos - Signs Of Fervent Devotion

(RIR)

En nesten perfekt plate som er fullstendig skamløs på absolutt alle de riktige måtene.

Flere:

MoHa! - One-Way Ticket to Candyland
Le Corbeau - Moth on the Headlight