cover

Spirit They're Gone, Spirit They've Vanished/Danse Manatee

Animal Collective

2 x CD (2004) - Fat Cat / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell / Alternativ / Avant rock / Minimalisme / Elektronika / Støy / Orkesterpop / Psykedelia / Frifolk

Spor:
Spirit They've Vanished
April and the Phantom
3
Penny Dreadfuls
Chocolate Girl
Everyone Whistling
La Rapet
Bat You'll Fly
Someday I'll Grow to Be as Tall as the Giant
Alvin Row


A Manatee Dance
Penguin Penguin
Another White Singer (Little White Glove)
Essplode
Meet the Light Child
Runnin the Round Ball
Bad Crumbs
The Living Toys
Thrown the Round Ball
Ahhh Good Country
Cablakely Dress
In the Singing Box

Referanser:
Spirit
Sun City Girls
Can
Danielson Famile
The Polyphonic Spree
Black Dice
Ween
The Residents

Vis flere data

Se også:
Here Comes the Indian - Animal Collective (2003)
Sung Tongs - Animal Collective (2004)
Feels - Animal Collective (2005)
Hollinndagain - Animal Collective (2006)
Strawberry Jam - Animal Collective (2007)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Noahs ark

Nonsens eller genialt? Undergrunnskollektiv har skapt vekkelsesstemning i hjemlandet.

Animal Collective tok form en gang på slutten av 90-tallet, består av fire barndomsvenner fra landsbygda i Maryland og er nå etablert i Brooklyn. Med sin fjerde plate, Here Comes the Indian (2003), har de for alvor skapt vibrasjoner i undergrunnen. Det er ikke hver dag man støter på et såpass interessant bekjentskap (skjønt, leser man norsk dagspresse kan det se ut som det ukentlig dukker opp innovatører fra norsk musikkliv alene). I forbindelse med Here Comes the Indian er tiden moden for å gjenutgi deres to første plater, som kan være tøffe å få tak i, samlet på en dobbel CD.

Og her er det mye rart å kose seg med. La oss starte med CD1. Spirit They're Gone, Spirit They've Vanished ble spilt inn i 1999 og opprinnelig utgitt på CD i 2000. På denne tiden var dette bare en duo, og her er det Avey Tare som gjør det aller meste (synger, spiller gitar, piano, synth og leker seg med båndspilleren), mens Panda Bear krediteres med slagverk. Platen er den mest konvensjonelle av de to, når det gjelder låtstrukturer og melodiføring, men befinner seg et stykke unna det vi kan kalle "ordinær pop". Blant psykedelisk frisinn og støyende skurr lager dyrekollektivet her noe som kan beskrives som elektronisk folk med en skrudd vri. De pakker inn sine tidivs vakre viser, ofte basert på piano og akustisk gitar, med både fuglekvitter og feedback. Lyder som illuderer klokker, harper og fløyter svever hele tiden omkring i lydbildet. Det kan høres ut som om disse guttene har tilbragt barndommen innelukket med en bunke skiver fra 60-70-tallet (Love, Syd Barrett, Beatles, The Soft Machine) og en del hallusinogener før de storøyde har blitt sluppet løs på 90-tallet. Deres musikalske hage består ikke bare av vakre blomster men også en del ugress som gjør det til et mangefullt oppholdssted for den som liker å rote rundt i den type landskap. Jeg har i hvert fall ikke noe imot å være med på lukingen.

I tid varieres det fra minuttkorte snutter (La Rapet) til 12 minutter lange Alvin Row, og platen preges i sin helhet av en "alt går"-holdning. Det kan tidvis bli både noe ufokusert og sprikende. De ti låtene har en samlet spilletid på drøye 60 minutter der slett ikke alt er like vellykket, men mellom en del rør finner vi musikk som etterlater seg spor. La meg illustrere med tre av de bedre: Hvis Mercury Rev skulle gitt ut sin neste plate på Mego kunne de sikkert skapt den typen vemodig rotepop glasert med knitrende støy som vi hører på åpningssporet. April and the Phantom kunne vært tatt opp på en åpen jamsession med Ween cirka Pure Guava fremført sammen med David Bowie, mens de på lange Alvin Row går ut som et frijazz-ensemble som raskt ombestemmer seg og forsvinner opp i luftigere lag på sitt lappete teppe. På vei mot gudene-vet-hvor.

Danse Manatee ble spilt inn i 2001 og utgitt i et begrenset opplag på 1000. På dette tidspunkt var de vokst til en trio og fått med seg Geologist på vokal, synth, minidisc og diverse former for elektroniske duppedingser. Flere låter og noe kortere spilletid til tross, dette er ikke en enklere tilgjengelig plate. Tvert imot. Her brytes låtstrukturene mer ned og Animal Collective fremstår som et enda mer eksperimentelt band med vekt på elektronikken, mystiske stemninger og improviserte, halvgode ideer. De har en barnlig glede over oppdagelsen av enkelte snåle lyder, en sjarm med de surrete innfallene som hever enkelte partier, men i det store og hele blir det litt for mye søvnig messing og spaca bjellerasling som ikke åpner mine indre dører, for å si det sånn. Meet the Light Child med sine 8 minutter er lengre enn de fire første låtene tilsammen, som alle er utsnitt fra normalitetens ytterkanter. Og det gis ikke ved dørene utover på en plate som heller mer mot David Grubbs, Gastr del Sol og Fennesz enn tidligere nevnte referanser. Det er litt for mange slike løst sammensatte underligheter her, som tilsammen gir et inntrykk av at trioen forsøker å distansere seg fra sine kilder, men at de i sin streben ikke helt lykkes med å skape noe eget som holder vann. Eller at de egentlig bare gir faen. Danse Manatee er like gjerne en prøvelse som en åpenbaring - men det er det jo også noen som foretrekker.

Spirit They're Gone Spirit They've Vanished/Danse Manatee er på mange måter lyden av et uferdig eller prøvende band, særlig virker det slik på sistnevnte utgivelse. Det er ikke selve låtkvaliteten som bør fremheves her, til det er resultatet for sprikende, men like mye nysgjerrigheten og frihetstrangen som preger trioen. De spiller gjerne på det uventede, og evner faktisk å overraske. Ikke verst bare det for et rockband i 2004. Men med tanke på at de har gitt ut bedre ting senere er ikke denne doble samleren det beste stedet å starte.

Et lite PS til slutt: Animal Collective skal etter ryktene være et uforglemmelig liveband. De spiller i Norge i løpet av april 2004 i forbindelse med Random System Festival, og akkurat det kan vel bli litt av en happening.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo