cover

Meira!

Brúðarbandið

CD (2005) - 12 Tónar / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Riot Grrrl / Punk

Spor:
Brudarbandsmantran
Sid
Smjörkúkurinn
Lagid um Jón
Hitt lagid um Jón
Lítil visa um landid okkar
Bíolagid
Sprautufíkillinn minn
Astaródur
Læknadu sjálfan big
Fátæk í helvíti
Sætar stelpur
Gítarinn brennur!

Referanser:
Le Tigre
The Sounds
Sleater-Kinney
Blondie
L7

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Sju bruder

Det raffeste konseptet fra Sagaøya siden landnåmstida?

Akk! Jeg har latt Njålssagaen ligge ulest de siste 7 årene, hvilket betyr at den islandske ABC er noe under pari. Da er det trivelig å konstatere at det finnes idealistiske plateselskap som 12 Tónar (som tidligere i år ga oss Mugisons staselige Mugimama - Is This Monkey Music?), hvis artister holder seg utelukkende til gammelnorsk i innleggsheftene sine. For hva kan en ikke lære av dette! Harmonikka, bassi, trommur - nu, det kan man med relativ letthet ane betydningen av. Men hva i Njåls navn er et "hljómbord?" Vel, etter litt snoking på verdensveven har jeg lest meg frem til at det er noe så uspennende som keyboards. Eller "bord som ljomer." Stilig! Her må også det norske språkrådet kjenne sin besøkelsestid, og innføre et tilsvarende lugumt norsk ord! Gjallarfjøl, kanskje? Eller rungeplanke? Vi ser med forventning frem til at språkforskerne kommer med sine utredninger.

Uansett, la meg ikke glemme meg helt bort. Årsaken til all denne tankevirksomheten rundt fortidiske skrifttegn og ymse språkråd er debutalbumet til islandske Brúðarbandið. Brudebanden, altså. Muligens er de det raffeste konseptet til å komme fra sagaøya siden landnåmstida. Hør bare: Sju grepa damer. Staset opp i brudekjoler. Og med gitarer, bass og slagverk hengende rundt livet. Sammen arrangerer de små symfonier av melodiøs punkrock i skjæringspunktet Blondie, Sleater-Kinney, Le Tigre, Bikini Kill og kanskje L7. Alt på frådende islandsk, med hele arsenal av grovt hagl og bannskap i svelget.

Melkorka, Kata, Sunna, Gugga, Unnur, Sigga og Eygló bestemte seg i plenum også for at samtlige sju medlemmer måtte lære å traktere et nytt instrument før de kunne starte innspillingen av Meira! Noe som betyr at Gugga på hljómbord nok helt sikkert er en racer også på bassi og trommur. Thurston Moore er dessuten begeistret, og lot dem varme opp publikum da Sonic Youth i sommer dro utaskjærs. Han har selvsagt mye vettugt å komme med, godeste Mr. Moore. Og i det store og hele fortjener Meira! alle honnørord. Dog, litt malurt må vi helle i begeret. Alt er ikke bare regnbuer og solskinn, og så heller ikke på Meira!

For det er nemlig ikke til å komme fra at brudene lykkes best når de spiller i opprørt hav og med Midgardsormen som los, og skipet de seiler i nesten går ned. Det gjør de kun på halvparten av det foreliggende debutalbumet - helt i starten og på albumets avsluttende tredjedel. På den gjenværende rest ligger de i stedet på kjøl, toner ned aggressiviteten og forsøker å skrive mer gjengs gitarpop, uten alt for mye særpreg, vidd eller energi.

Energi er uansett ikke mangelvare i det brudene speller opp til dans på åpningssporet Brúðarbandsmantran. Ja, faktisk skulle de nok kunne belyse en liten norsk kystby med den villskap og flommende raseri som de legger for dagen her. Som en rasende slagbjønn på ferten av dyreblod, med flerret, blodig pels, sikkel rundt bjørnekjeften og klør til å rive i hjel hva enn det skulle være setter mantraet en voldsom standard for Meira! - som de andre låtene ikke er i nærheten av å kunne konkurrere med. Et besatt gitarøs, voldsomme rapp over bassen, drønnende slagverk, ragnaroksk koring og en insisterende, paroleaktig vokal av det slaget man mer forventet å høre i en av Lenins festtaler; alt dette og mer til er Brúðarbandsmantran. Da de etter knappe halvannet minutt ut i sporet bestemmer seg for likegreit kjøre på med det som måtte finnes av instrumenter og stemmer, er i alle fall denne anmelder hinsides det jordiske liv og rullende rundt i euforien.

Like snart er vi nede på Guds grønne jord og blant hans barn. Brudene må ha funnet ut at slikt et halsbrekkende og bent frem livsfarlig tempo ikke er noe å ture frem med over et helt album. Umiddelbart kan man ikke høre at de er noviser på sine respektive instrumenter. Men at de er kok forbannet, det kan de ikke skjule. De fleste menn får det glatte lag, deriblant parlamentspolitikere og gitartyver på henholdsvis Fátæk í helvíti og Gítarinn brennur!, og det er vel i grunnen bare Sid Viscious ("svo delicious!") som kan gå hjem med æren i behold etter at brudene har rast fra seg. Albumet går som helhet i dype daler; etter den frådende innledningen legger jentene seg på kjøl i et atskillig mindre rasende toneleie – og blir der i over et halvt album. Den ljombord- og dragspel-tuftede Sid får stå som eksempel for dette. Sid Viscious kunne vel aldri ant at sju ungmøyer fra verdens ende mer enn tjue år etter sin død skulle skrive en hyllest til ham, men det har de altså gjort, Brudarbandid, og det på flott manér. Smjörkúkurinn - hvis tittel er et lite mysterium - hiver seg deretter med i fandangoen.

Ellers får vi et par intermezzoer av småmorsom karakter, et par obskure låter om en lite hyggelig kar ved navn Jón, før turtallet omsider stiger i det vi går over i platens siste halvdel. Bølgene blir større, vinden øker i omfang, himmelen mørkner, og mastene hyler. Spesielt Sætar Stelpur er en overbevisende og rasende liten sak av trekkspill og flerstemt kauking. Den handler slett ikke om å sette stolper i jorden, men om andre, mer vesentlige ting som man kan lese om på deres hjemmeside (hvor du også kan se videoen til mantraen, lese deres manifesto og bli oppdatert på hvilke stjernetegn de alle tilhører):

"This song is about pretty girls and all the myths that surround them. Pretty girls don't rock, pretty girls don't fuck! Pretty girls don't play bass, Pretty girls are incapable of parallell parking... In Icelandic the lyrics all rhyme which only goes to prove the bride's remarkable talent. This song was written the night before a gig the brides played with Harum Scarum."

Meira! som debutalbum holder selvsagt lenge, og berger mye på originalitet og frisk språkdrakt. Klinkende overbevist er vi likevel ikke, hvor morsomt konseptet enn er - mest fordi de ligger på hvileskjæret så lenge at man begynner å lure på intensiteten fra åpningssporet ble av. Dernest fordi man vel ikke helt hvor lenge de gidder å holde på før brudekjolene blir sure og må på rens. Men fram til den tid kan vi ha mye moro sammen.

comments powered by Disqus

 



Espen
2005-10-03Konsept

Det er nettopp det dette er: Et konsept, som er noe kunstig skapt. Det dreier seg ikke akkurat om venninner som har startet band (uten at det er et must). Uansett skuffet disse svært på Roskilde i år, håper de har noe annet å melde på plate.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo