cover

The Eleventh Hour

Evan Parker Electro-Acoustic Ensemble

CD (2005) - ECM / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Avantgarde

Spor:
Shadow Play
The Eleventh Hour, Part 1
The Eleventh Hour, Part 2
The Eleventh Hour, Part 3
The Eleventh Hour, Part 4
The Eleventh Hour, Part 5

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Jazzkjempe i digitalanalogt veikryss

Av og til snubler kjemper; Evan Parker treffer dessverre ikke blink denne gangen med sin elektroakustikk.

Evan Parker en legende i europeisk frijazz; siden sekstitallet har han jobbet med en rekke av de beste innen sjangeren. Mange gledet seg over å se ham i friskt samspill sammen med sine gamle venner i Alexander von Schlippenbach Trio under årets Kongsberg Jazzfestival, og jeg var forventningsfull til hva denne idérike mannen kunne finne på med sitt elektroakustiske orkester.

Jeg har en stund vært fornøyd med flere av utgivelsene fra det kvalitetsrike selskapet ECM. En rekke av våre egne giganter har gitt ut flotte album på denne tyske etiketten, men av og til risikerer man å sitte igjen med følelsen av at det låter så rent og pent. Dette er vel og bra - nordisk jazz har alltid behersket den arktiske godtonen på mesterlig vis. Men det låter ikke alltid like spennende for undertegnende; jeg savner friksjonen fra et band som kjemper og streber mot sine egne grenser.

Platas første og lengste spor, Shadow Play, bobler og flimrer av sted. Det starter ømt stille, men ensemblet tar snart tak i volumknappen og renner ut av stereoanlegget. Evan Parkers lett gjenkjennelige blåsergrep tar teten og fyller opp med detaljer fra ensemblets andre medlemmer. De kjemper en strømmende strid, men i det fulle og hele klarer jeg ikke fri meg fra å føle en mangel på fokus fra orkesteret; det føles som om sporet ikke finner noen klar retning.

Dette endrer seg heldigvis litt på det neste sporet. The Eleventh Hour, Part 1 er betraktelig mer livfullt og ser ut til å ville dra i alle retninger; gjerne samtidig. På dette sporet føles også et mer kollektivt ansvar for å holde drivet ved like. Elektronikk og instrumentering går hånd i hånd og veksler på å lede an i tonefallet. Jeg synes Parker selv og pianist Agusti Fernandez ofte er de som gjør mest ut av seg - de elektroniske elementene synes å falle mer i bakgrunnen av lydbildet. Først på den siste delen av The Eleventh Hour får de digitale delene av ensemblet strukket skikkelig på fingrene, men da er plata allerede over. Det er en snodig ting å ikke ha noe å utsette på den instrumenteringen som legges til grunn på albumet og like fullt føle at det er noe som ikke stemmer.

Parker har med seg et solid ensemble, men likevel føler jeg at det er noe udefinèrbart som mangler. I dette territoriet, som i stadig større grad er preget av elektronikk og frijazz, er det kommet en rekke strålende album de siste årene. Otomo Yoshihide satte standarden i Japan med sitt topptrente orkester Ground Zero, mens amerikanske Ken Vandermark samlet sammen Territory Band på den andre siden av kloden (et orkester som nå inkluderer både Paal Nilssen-Love og Lasse Marhaug). I denne kampen når rett og slett ikke The Eleventh Hour helt opp.

Man kan konkludere med at The Eleventh Hour er et album som kan virke frustrerende for Parkers tilhengere fra mer tradisjonell frijazz, og for tam for de som allerede har begge beina godt plassert i det elektroakustiske landskapet. Dermed synes dessverre dette albumet - hvor velholdt det enn nå føles - å falle mellom to stoler.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Proviant Audio - Real Love Tastes Like This

(Paper Recordings)

Kruttet er oppskutt, Proviant Audio skyter fra hofta.

Flere:

New Order - Retro
Beirut - Gulag Orkestar