cover

Jygri

Gåte

CD (2002) - WEA / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Vise / Folkemusikk / Folkrock

Spor:
Bendik Og Årolilja
Snåle Mi Jente
Til Deg
Springleik
Stengd Dør
Kara Tu Omna
Jygri
Bruremarsj Fra Jämtland
Skrømt
Inga Litimor
Margit Hjukse
Solbønn

Referanser:
Hedningarna
Sorten Muld
Kari Rueslåtten
Miranda Sex Garden

Vis flere data

Se også:
Iselilja - Gåte (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ungt og litt utålmodig

At folk ikkje lenger er folk veit vi, men å gjera kjentfolk til framandfolk er stundom ikkje til det betre.

Mye guts å spore nå da kvintetten Gåte fra Årschkdarn (Orkdal) slipper løs sin første langspiller på beFOLKningen. Man skulle gjerne vært flue på veggen i hulrommet til de mest konservative kretsene av Norigs folkemusikk-miljø når denne skiva skal opp på sakslista - du skal ikke se bort i fra at det kommer til å dukke opp ett og annet fordums bannord rundt Gåtes "uvørne" omgang med rikets kulturarv.

Nasjonen for øvrig kommer nok til å ta det mer med ro. Sånn som meg, for eksempel. Selv er jeg meget avslappet når det kommer til oppdatering av tradisjonsbårne stev, slåtter, marsjer og tilhørende akrobatiske øvelser på høyloftet. Litt kvasi kan man si, litt sånn "kult at så mange jazz-musikere har funnet tonen med folkemusikere de siste ti åra". Men nå er det altså ikke jazzens mangslungne arrangementsmuligheter som skal ledsage folketonene opp kirkegulvet. Det er rock, og attpåtil rock av den tidvis støyende sorten. I et nordisk perspektiv blir det ikke den mest revolusjonerende nyheten, men her i Norge kan man faktisk på sitt vis si at Gåte med utgivelsen av Jygri gjør en smule nybrottsarbeid.

"Det ække gæærnt bare det" som morfaren min pleide å si, men så var det gjennomføringa av konseptet, da. Lever Gåte opp til all forhåndsomtale som "det friske vindpustet" som kan aktualisere folkets musikk for folket igjen? For min egen del vil jeg besvare spørsmålet med et helgarderende "både ja og nei".

Gåte går smart nok rett i strupen på oss med beinharde versjoner av to av de mest kjente og folkekjære visene i Bendik og Årolilja og Snåle Mi Jente. Et smart trekk. I Bendik og Årolilja får de med en gang vist fram styrken (bokstavelig talt) de besitter i den tidvis briljante vokalisten Gunnhild Sundli, ei ung dame som trekker mange veksler på Bjørk og Anneli Drecker i trøkk og vokal frasering. Arrangementet er konsentrert og dynamisk sett meget godt spunnet rundt den vokale dramaturgien. Vokalen er for øvrig praktfullt klanglagt og bringer frem akkurat den magien vi forventer fra forhåndsomtalen. En annen artig detalj er den åpnende vokalen på Snåle Mi Jente: Om det er produsent Alex Møklebust som skal tilskrives morsomheten vet jeg dessverre ikke, men den grøtete vokalproduksjonen sender her tankene mot alle de timesvis med opptak av folketoner som ble gjort av antropologer på "dårlige" og tunge tape-recordere på 60- og 70-tallet. Uansett, når vokalen har fått gjort unna en runde tråkker bandet til for fullt og sender tradlåta tungt inn i 2002. Da jeg har sans for instrumenter som dekker det nedre frekvensregisteret, kan jeg her ikke la være å gi honnør til Gjermund Landrøs malende bass-spill. Lekkert og tålmodig sug! (Som en referanse vil jeg forresten anbefale å sjekke ut kontrasten til Arild Andersen/Kirsten Bråten Bergs mer lettbeinte og dynamiske arrangement av samme tone på Sagn (1990)).

Det er først med spor tre, Til Deg, at jeg begynner å ane litt uråd. Og det er faktisk den uråden som over tid har frembrakt en hovedinnvending ved Gåtes musikalske konsept. Jeg må spørre; er dette en sang som skal eller fortjener å rockes opp? Er det en desperasjon i lyrikken som er søkt formidlet? Etter min mening er svaret nei på begge punkter. Gåte ender her opp med å formidle tone og lyrikk på rockens premisser, hvilket jeg ikke helt forstår poenget med så langt teksten er såpass sår og ladet med aldersvunnet livsvisdom. Likeledes har jeg problemer med å få en intuitiv forståelse for Seigmen-passasjen som dukker opp i de siste minuttene av den ellers nydelige Stengd Dør. Med en så konkluderende tekst finner jeg det merkelig at de i det hele tatt føler behovet for å bygge videre.

I mellomtida har vi fått Springleik, en grei og opprocka festspringar i Hedningarna-stil som på godt og naturlig vis fusjonerer energien i rock og den mer fyrrige delen av folkemusikken. Men nok en gang sniker det seg inn et spørsmålstegn. Hva i all verden dreier programmeringene seg om på denne skiva? I en kombi-setting som dette kan naturligvis noen programmerte lydbiter sette stemninger i sving. Men her og på den pene men ganske trivielle barnevisa Kara Te Umna, samt i blipp-blopperiet i Inga Litimor makter de bare å irritere meg. Jeg er klar over at dette er en smakssak, men for min del foretrekker jeg heller noen enkle men ulmende bourdon-toner som kan lede oss inn i eventyret. Enten det, eller så kan man alltids ta det helt ut i det industrielle, slik som for eksempel Miranda Sex Garden gjorde på Suspiria i 1993.

Tittelkuttet er et velfortjent pust i bakken både for bandet og for oss. I et minutt får Gunnhild Eide lydrommet helt for seg selv, og med det fylles jeg av lengten etter det enkle og ofte effektive som ligger knyttet til formidlingen av folketoner. Ikke enkelt som i den traurig diltende, nesten resignerte Bruremarsj Frå Jämtland, men enkel som i befridd fra banale rock-pompøsiteter. Der lykkes de lenger enn langt på vei i den dynamiske stemningslåta Skrømt og i skivas vakreste øyeblikk; den avsluttende lekkerbiten Solbønn. I disse små øyeblikkene makter de å bevege noe mer innvendig og "ur" enn tottelottene i denne skrotten.

Når alt dette er sagt så tror jeg Gåte er en sjuhelvetes opplevelse live - en opplevelse jeg ikke kan si annet om enn at jeg gleder meg til når jeg får anledning. Når de kommer til neste plate håper jeg dog at de forskyver vekten litt bort fra rocken og mer i favør av en forståelse av tonenes opprinnelse. Det er heller ingen grunn til å la låtene være så tydelig rockmetrisk bundet, slik som i Snåle Mi Jente der Gunnhild tilsynelatende venter på at kompet skal gjøre seg ferdig med 4/4. Folketonene bærer tross alt ofte i seg metriske merkverdigheter og tonale nyanser som gir et vell av muligheter til arrangementsmessige utfoldelse. Med Jygri ender Gåte i mine ører opp med et 50/50 forhold i intensjon/resultat, der de på sitt svakeste klinisk klistrer tonene til rockens rammeverk og på sitt beste produserer rein gåsehud.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nuno Canavarro - Plux Quba

(Ama Romanta / Moikai)

I all sin skjøre beskjedenhet er dette et sentralt referansepunkt i moderne elektronika.

Flere:

Jack White - Blunderbuss
Sleepy Sun - Fever