cover

Deadringer

RJD2

CD (2002) - Definitive Jux

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Instrumental hip hop / Alternativ / Samplehappy / Soul / Funk

Spor:
The Horror
Salud
Smoke & Mirrors
Good Times Roll Pt. 2
Final Frontier
Ghostwriter
Cut out to FL.
F.H.H. Shot in the Dark
The Chicken-Bone Circuit
The Proxy
Two More Dead
Take the Picture Off
Silver Fox
June
Work

Referanser:
Soul Position
Moby
Diplo
Jazzanova

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Get dead, or rich by trying

Moby, for oss som virkelig, virkelig, virkelig ikke liker Moby, altså.

En gang for lenge siden - nærmere bestemt rundt århundreskiftet, altså fem-seks år siden - var hip-hopverden kald og dyster. Den befant seg plutselig i overgangen til fremtiden, et nytt millenium, og der var bare plass til syntetisk framtidsmusikk. Folk som Swizz Beatz ble hyllet for sine programmerte synthbeats, selv totalflopper hadde navn som "Bobby DIGITAL" og keyboard og Pro-Tools hadde for mange endelig erstattet den gamle platespilleren og sampleren.

Men akkurat da, idet alle trodde alt håp var ute for de klassiske 70-talls gruvsa og loopa funktrommer, begynte ting å skje. Store gutter som Jay-Z begynte å finne fram til mer sample-orienterte produsenter (Kanye-ett-eller-annet het visst en), mens indie-helter som Ghostface holdt seg til de gamle metodene, og folk hvisket om nye galemenn som Madlib. Men i 02 kom kanskje det store slaget i trynet for "tekno"-folket - RJD2s debutlangspiller, Deadringer. 60 minutter soulfunk sample galore, totalt blottet for monotone beatz og digitale lydbilder. Platen som skulle etablere ham som en av de store låtmakerne på indie-siden av hip-hop. Död eller levande - hip-hopen anno to tusen (og noe) skulle reddes.

For å ha det på det rene: Helt fra klar himmel kom han ikke, mannen født i Eugene, Oregon i 1976 til navnet Ramble Jon Krohn (et navn som vel nok forklarer det utrolig nerdete aritstnavnet hans, men samtidig gjør det enda ergerligere siden fødselsnavnet hans jo er tusen ganger kulere). Mer eller mindre offisieller utgivelse hadde allerede begynt å florere på verdensveven som komprimerte lydfiler, og i butikker som 7-tommere og mikseplater. I tillegg sto han på lønnslista og hadde allerede produsert låter for datidens mest hypede label, DefJux.

"Some of it I like very much, some of it I quite like and I don't hate any of it." Slik introduserer RJ plata si selv på et sample. Spør du meg er jeg hjertens enig, og det er denne åpenheten og selvinsikt/-ironien som gjør at det faktisk fungerer selv om ikke alt holder like høy kvalitet. Jeg korrigerer: Ikke alltid holder like jævlig faens høy kvalitet. For det er ikke uten grunn at Deadringer herjet årsbestelister og lå på høy rotasjon blant DJer (jeg hørte til og med en låt på P3 en gang!). Ingen ting på plata er lavmål. Og de beste låtene på plata er virkelig noen av de aller beste låtene som har blitt laget av denne typen musikk, det vil si den mer flippa og hardtslående delen av soul-sample-collage instrumental hip-hop, som varierer fra grandiose banger beats, til stillferdig, melankolsk psykedelia. Den type musikk du kan bange til med gutta-boys, eller nyte til peiskosen med en utvalgt (eller igjen; en av gutta-boys, hvis du vil).

Hele plata er fylt av et lydbilde av støvete pianoer og rusten gammel atomreaktorteknologi med datavirus, gjengrodd med slyngplanter og minner av en solnedgang på hytta i Hvaler kommune. På storslagne Smoke And Mirrors finner du en teatralsk vokal som undrer "Who knows what tomorrow brings, maybe sunshine, maybe rain?". På den jublende og manisk trommende Let The Good Times Roll part2 viser RJ at han kan frembringe nærmest spasme-tendenser i meg. Two More Dead har på sin side en hjertevarm gruv med sine soul-and-butt-ristende ooh'er og yeah'er, mens Ghostrider, med sine stillferdige akustiske gitarriff, kanskje har verdens mest fengende refreng-beat som dundrer til med messende blåsere.

Den vakre og triste June er et av de mest vellykkede forsøkene jeg har hørt på å blande vokal- og intrumental hip-hop. Rapperen Copywrite legger et vers om forholdet til sin døde far som gir frysninger med sluttstrofene "So I keep the time we shared close/ It sucks to loose/ It also sucks we had to share the month of june/ I woulda shared eternal time before I left/ Each year I celebrate my birth/ I'm reminded of your death", hvoretter en bittersøt gitarstrofe overtar sporet og sender det i mål med melankolien som overtrekk. I tillegg til at hver av disse låtene gjør plata verdt penga kommer en bonusslåt, også kjent som Here's What's Left (satt som ikke-spor p.g.a. vanskeligheter med sample-klarering?). Ven og vakker, kanskje platas beste, med et stillferdig orgel i bakgrunnen og en lengtende og trist vokal hentet fra en Sylvers-låt.

Hypemessig ble Deadringer erklært som plata som Moby skulle ønske han hadde laget (av blant andre The Roots' ADHD-overhode Questlove). Helt feil er vel dette heller ikke, hvis man vil prøve å forestille seg hva slags musikk det er snakk om... Men samtidig er RJ endeløst langt fra Mobys glatte bilreklamesound, selvhøytidelighet og humørløshet - med andre ord alt som gjør Moby til Moby. DJ Shadow-sammenligninger mangler det heller ikke på, men er kanskje mest å regne for generell mangel på andre referansepunkter innenfor den instrumentale hip-hop-genren. Vel er RJ en bransjemessig gjenspeiling av DJ Shadow, som også i sin tid gikk fra å produsere for ukjente hip-hop-grupper til å slå igjennom solo med (det-finnes-ikke-noe-sånt-som-)trip-hop. Stilmessig skiller de seg allikevel massivt. Der dystre Shadow ofte kan bli stående for seg selv i endeløse grublerier over noe ingen andre egentlig forstår, er ikke RJD2 redd for å lage litt show for publikum.

Den sterkeste siden til Deadringer er at den er seg selv. Kanskje med litt lite variasjon, og den er heller ikke noen genremessig nyutvinning. Men som den samme intro-duden som nevnt sier (oversatt da): "Dette er den første platen hvor jeg helt og holdent har gjort og bestemt alt selv" (RJ har med dette også klart å unyttiggjøre oss musikkritikere, da artikkelen min jo egentlig bare blir en fotnote til disse intro-ordene.) Om det noen ganger blir mer form enn dybde, blir det aldri falskt. Og selv når låtene blir litt like eller forutsigbare, holder Deadringer en helt genuin følelse i en grad jeg vil si man ikke opplever på mange plater i løpet av et decennium (eller noe annet som høres flott ut og tilsvarer et ganske så langt tidsintervall).

Deadringer er kanskje ikke noen stor nyskapning eller noen produksjonsteknisk revolusjon. Men kanskje nettopp derfor sprudler den av spilleglede og nok støvete gammel vinyl til å kanalisere den. Og hadde RJ tørt å kutte bort noen av de svakere sporene (ev. stappa med ting som ikke har kommet gjennom sample-klareringen) og gitt ut plata som EP, hadde vi sett noe som kanskje kunne blitt betegnet som en aldri så liten klassiker. (Heia korte plater!)

De siste årene har RJ også kommet med mye nytt, og delvis utviklet seg både genremessig og teknisk. Den andre soloplata hans (i tillegg til flere gode DJ- og remixplater), Since We Last Spoke, er full av nyvinninger sånn sett, og beveger seg enda lengre bort fra tradisjonell hip-hop. Men den når allikevel ikke høydene fra Deadringer, som for meg fremdeles står som hans beste. Det meste han tar i er allikevel verdt en lytt, blant annet anbefales slagerremiksen hans av Mos Defs Wylin Out, samt hans Soul Position-samarbeid med Blueprint og produksjonen hans på Aceyalons ferske soloalbum, Magnificent.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Agnethe VR - Inspired

()

Spaden i egne hender + inspirasjon + hardt arbeid + talent + husholdsøkonomi = 78,57% resultat. Mer enn de fleste.

Flere:

Belle & Sebastian - The Life Pursuit
Kråkesølv - Trådnøsting