cover

Release The Stars

Rufus Wainwright

CD (2007) - Geffen / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Cabaret / Kammerpop / Folkrock / Singer/songwriter

Spor:
Do I Disappoint You
Going to a Town
Tiergarten
Nobody's Off the Hook
Between My Legs
Rules and Regulations
Not Ready to Love
Slideshow
Tulsa
Leaving for Paris No. 2
Sanssouci
Release the Stars

Referanser:
Martha Wainwright
Antony and the Johnsons
Jeff Buckley
Nick Cave

Vis flere data

Se også:
Want One - Rufus Wainwright (2003)
Want Two - Rufus Wainwright (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Rufus braker løs

Den unike trubaduren har tydeligvis ingen ende på sin musikalske kreativitet.

Det kan være vanskelig å skulle vurdere den nyeste plata til en artist man i utgangspunktet forguder allerede. Da tolkes det gjerne som genialt uansett hva som kommer. Men med dette i bakhodet vil denne anmeldelsen forhåpentligvis ikke bære preg av undertegnedes fascinasjon for Rufus Wainwright…

...men Rufus er genial.

Det er ingen tvil om hvem som står bak Release the Stars. Har man hørt de fire første platene vet vi hva som kommer. Likevel, det er på ingen måte noen reprise. Rufus klarer å skape den ene unike låten etter den andre. Han slutter aldri å overraske.

Med Loudon Wainwright og Kate McGariggle som foreldre og en storesøster med navnet Martha Wainwright er vel nok sagt om Rufus' musikalske oppvekst. Det har tydeligvis ikke vært en dans på roser, men musikalsk sett har det hatt sine fordeler.

På ni år har han gitt ut hele fem solide album. Den usedvanlig kreative trubaduren kombinerer som alltid klassiske arrangementer med moderne pop. Stilistisk sett skiller ikke dette albumet seg mye fra forgjengeren Want Two, som også var preget av mer dramatiske melodier med strykere, blåsere og klassiske pianoarrangementer, inspirert av både musikal-, opera- og popsjangeren. Her ligger mye av Rufus sitt varemerke, samtidig som han har utviklet seg mye siden det mer beskjedne debutalbumet. Release the Stars er kanskje enda mer "storslagent", her er det ikke spart mye på styrken fra orkesteret og ellers variasjonen i både hastighet og styrke.

Det er tydelig at hans største inspirasjon kommer fra opera (noe han også tydeligvis har peiling på, ettersom han nå skal sette opp en diger opera i New York). Tulsa og Leaving for Paris No. 2 har særlig klare referanser til denne sjangeren. Her kommer også hans talenter som klassisk pianist tydelig frem, noe også arrangementene ofte baserer seg på. Etter dette tar han et stort sprang til en mer nøytral poplåt – tror vi. Men Slideshow er full av overraskelser, og tar en skikkelig "amerikansk" vending.

For Rufus er dramatisk – men ikke for dramatisk. Musikk er alvor, men ikke for alvorlig til å kunne leke med. Midt oppi de seriøse, lengselsfulle tekstene kommer morsomme melodier frem, med uforutsigbare strukturer. Og de gir oss nærmest følelsen av å sveve mellom lykke og ensomhet på en gang. Tiergarten og Between My Legs er bare noen av flere eventyrlige låter.

Tekstene avslører også et sterkt engasjement. I tillegg til å være en talentfull låtskriver har Rufus også sterke meninger. Og det er tydelig at han stiller seg kritisk til amerikansk kultur og USAs mektige rolle i verden. Den første radiosingelen Going to a Town viser dette: "You took advantage of a world that loved you well". Tittelsporet Release the Stars tillegges en klassisk "Hollywood-stil" i arrangementet, mens Wainwright beskriver Hollywood-verdenen som et stort fengsel. En interessant metafor.

Rufus står aldri stille. Selv om han sitter i sjefsstolen gjennom alle sine oppfinnelser. Både som produsent og pianist. Rufus selger hele sjela si, som bobler over av ideer. Melodiøse og originale arrangementer, følsomme og levende låter. Hos Rufus sier det aldri stopp.

Jeg skulle gitt mye for å se mannen live med et gigantisk orkester i ryggen. Likevel, det fascinerende er at musikken hans formidles like bra, om ikke bedre, når kun Rufus og pianoet er på scenen. Dette viste han blant annet på Quart i fjor, da han kom tuslende inn på slippers og satt ensom og alene ved flygelet. Når Rufus braker løs skaper han en magi andre bare kan drømme om.

Jeg gleder meg allerede til neste album. Og ryktene sier det kommer i november...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


North Mississippi Allstars - 51 Phantom

(Tone-Cool / WEA)

NMA etterlater de fleste andre redneckband med kjeften full av støv.

Flere:

Devendra Banhart - Cripple Crow
Robin Williamson - The Iron Stone