cover

I'm New Here

Gil Scott-Heron

CD (2010) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Spoken word / Blues / Trip hop / Soul / World

Spor:
On Coming From A Broken Home (Pt. 1)
Me And The Devil
I'm New Here
Your Soul And Mine
Parents (Interlude)
I'll Take Care Of You
Being Blessed (Interlude)
Where Did The Night Go
I Was Guided (Interlude)
New York Is Killing Me
Certain Things (Interlude)
Running
The Crutch
I've Been Me (Interlude)
On Coming From A Broken Home (Pt. 2)

Referanser:
Burial
Stevie Wonder
Four Tet
Woody Guthrie
Bob Dylan

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


En flyktning krysser sitt spor

Ypperlig produsert selvransakelse fra en legende som aldri vil miste sin aktualitet.

Det sies at Sam Cooke i sin tid skrev A Change Is Gonna Come som et direkte opprør til at Bob Dylan året før hadde laget den sterkeste låtbeskrivelsen av de svartes undertrykkelse med Blowin' in the Wind. På denne tiden var den unge Gil Scott-Heron bare 13 år, og hadde akkurat droppet ut av skolen for å skrive sin første novelle og videreutvikle sin egen poesi.

Verket The Revolution Will Not Be Televised, som Scott-Heron gav ut i 1971, ble for mange selve symbolet på de svartes opprørsbevegelse, som på denne tiden rørte seg på ulike plan; i politikken med b.la. Black Panthers og den avdøde Malcolm X, i musikken med bl.a. John Coltrane, Miles Davis og Motown, og på film i den opprørske Blaxploitation-sjangeren. Lyden av de sortes stemme var ofte uslepet, direkte og proppfull av energi, og sto i sterk kontrast til den eksperimentelle rocken som var på denne tiden sterkt påvirket av psykedelia og ofte var gitardrevet.

Gil Scott-Heron er i ettertid blitt kalt Gudfaren av rap, for sin spoken-word-tilnærming som gjennom hele karrieren har vært hans sterkeste våpen. Hans evne til å lydsette poesi, hverdagshistorier og sterke politiske budskap med influenser av jazz, afrikanske rytmer og soul har bygd han et ettermæle som selve grunnleggeren for den reflekterte hip-hopen som hadde sin storhetstid på 70- og 80-tallet.

13 år er gått siden forrige utgivelse, og Scott–Heron har rukket å bli 61 år gammel. De siste årene har han tilbrakt i fengsel og inn og ut av rusklinikker. Dette er impulser som har påvirket hans siste plate I'm New Here betraktelig, da isolasjonen har gitt poeten god tid til å reflektere over egne og andres handlinger. Heldigvis har det ikke blitt en eneste lang tåredryppende og melodramatisk selvransakelse, men en bevegende og reflektert livsanskuelse fra en artist som har sett både den skinnende og møkkete siden av gullmynten.

Lekkert produsert av plateselskapet XL Recordings bakmann Richard Russell, har I'm New Here blitt et eksperimentelt og særdeles ekspressivt album. Med hovedpersonen selv i vekslende humør mellom humoristiske skits, og tankefulle rim. Russel gir Scott-Heron produksjoner som spriker fra new-folk orienterte låter som I'm New Here og Where did the Night go, til Burial og Four Tet-aktige New York is Killing me og Running. Scott Heron balanserer fint på de ulike sjangertilnærmelsene ved å tilpasse den etter hvert så spikrerustne stemmen sin til samtlig av produksjonene.

Aller best synes jeg allikevel Scott-Heron er på åpning og avslutningssporene, hvor han igjen dyrker den siden ved sin musikalitet som er best: den nedstrippete, beinharde og åpenhjertige. For selv om I'm New Here er en produksjonsmessig genistrek som gjør den evigaktuelle artisten relevant for en ny gruppe av lyttere, er det som om noe essensielt ved tekstene iblant drukner litt i det. superurbane lydbildet. Med det sagt er det neppe mange andre artister som fortjener et så urbant og tidsriktig forvandling som Gil-Scott Heron, han er neppe den hippest i New York lengre, men som sine medopprørere og sjangerdefinerende artistbrødre Allen Ginsberg og Jack Kerouac, har Scott-Heron en evigvarende stjerne på musikkhimmelen.

Sam Cooke rakk aldri å se sine visjoner på A Change is Gonna Come slå ut i full blomst, hans tidlige død bare så bare starten på opprøret. Hans stemme levde videre dog, og Gil Scott-Heron er blant de viktigste etterfølgerne av hans politiske og musikalske virke. Han vil neppe se slutten på sine politiske kampsaker i sin levetid heller, og selv om I'm New Here neppe er den beste utgivelsen fra mannen, myten og legenden, så er det definitivt et gjensyn som er vel verdt de knappe 30 minuttene i spilletid.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Love - Forever Changes

(Elektra)

Vakkert og varmt, uroskapande og suggererande. Psykedelia for alle tider.

Flere:

Diverse artister - Song of America
Deathprod - Deathprod