cover

Masquerade

Wyclef Jean

CD (2002) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Hip-Hop / Reggae

Spor:
Message To The Streets
Peace God
PJ's
80 Bars
Masquerade
1-800-HENCHMAN
You Say Keep It Gangsta
Party Like I Party
Oh What A Night
Hot 93,1
Pussycat
Midnight Lovers
Two Wrongs
Instant Request
Thug Like Me
Daddy
Knockin' On Heavens Door
The Eulogy
War No More
The Mix Show
MVP KomPa
Ghetto Racine (PJ's Creole Mix)

Referanser:
The Fugees
Lauryn Hill
KRS-1

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Intet nytt fra vestfronten

Med Masquerade leverer Wyclef Jean et prematurt album som lander langt fra målet. Uten soleklare hitter er dette en trist affære.

OK. Jeg er enig i at sammenlikningen mellom Wyclef Jean og Walt Disneys Mikke Mus er søkt, men la meg forklare. Spol tilbake en håndfull tiår, og Mikke Mus fødes, via hodet til onkel Walt, i et filmstudio i Amerika. Siden den gang har musa gjennomgått en rekke personlighetsendringer, men opprinnelig var Mikke Mus en eplekjekk, gatesmart frekkas som ikke var uinteressert i damene og ikke la to fingre imellom i sin skjørtejakt. Bla opp i dagens Donald-blad og du møter en alltid-beredt-speider-flinkis uten tæl til annet enn "do the right thing". Tann- og kjønnsløs er dekkende beskrivelser av dagens Mikke. Ser du tegninga? Samme mønster passer på Wyclef Jean. Fra å være en av gatas predikanter i musikkveldet, har han utviklet seg til å være en politisk korrekt bekjemper av alt som er galt og musikken har gått fra å være nokså interessant til å være dødelig kjedelig. Tann- og kjønnsløst altså.

Nok søkte sammenlikninger, og over til harde fakta. Siden The Fugees slo igjennom med deres andre album The Score i 1996 har Wyclef vært en konstant leverandør av hitsingler i grenselandet mellom pop og hip hop. Riktignok har han ikke oppnådd tilbederstatusen til hans med-Fugee, Lauryn Hill, men Wyclef har representert et stuerent hip hop-alternativ som alle fra Anne Grosvold til landets samlede lokalradioer har lagt sin elsk på. Tre langspillere uten The Fugees har det blitt; først ute var The Carnival, som ble fulgt opp av The Ecleftic: 2 Sides II a Book og nå foreligger Masquerade. Gjennom hele karrieren har Wyclef lånt i øst og vest på jakt etter singellistenes evige jaktmarker. Vi kjenner opprinnelsen til The Fugees sin gjennombruddssingel, Killing Me Softly, og siden har alt fra The Bee Gees, Pink Floyd og nå senest Bob Dylan og Tom Jones fått gjennomgå Wyclefs trang til å gjenskape klassiske poplåter med sin karakteristiske vokal som hovedinstrument.

Det er livet på gata som opptar Wyclef. Tematikken omhandler all elendigheten amerikanske storbyer sliter med; fra småunger som pusher crack til public housing (amerikas svar på kommunale boliger). På singelen PJ's forteller Wyclef om egen oppvekst i "the projects" i Brooklyn, Amerikas egentlige ground zero. Selv om tekstene stammer fra byens harde og mørke side, treffer ikke budskapet like godt som når Public Enemy formidler gatas hverdagskamp, eller når Dr. Dre drar linjer om gjenger i Los Angeles, selv Eminems tyggegummirap formidler mer ektefølt avmakt enn det Wyclef greier å overbringe. Musikalsk sett er Masquerade en kjedelig affære med kjente musikalske temaer både fra Wyclefs soloprosjekter og utgivelsene med The Fugees. Rytmen er programmert med overraskende stor grad av konformitet og låtene blir likelydende med Wyclefs gitar som akkompagnement på de fleste låtene.

Høydepunktene er overraskende få. Personlig synes jeg det er tittellåta, Masquerade, som fungerer best med M.O.P. på sterk vokal. Fiolinbruddet avslutningsvis kunne jeg fint greid meg uten, men den tørre gitarklimpringen til Wyclef som utgjør deler av rytmesporet er effektiv og velplassert. Et annet høydepunkt er det førstesingelen Two Wrongs som står for, hvor Claudette Ortiz leverer fin vokal. Men la meg lufte et frustrerende element med flere og flere utgivelser; hva er poenget med alle disse "mellomspillene" som er å finne på alarmerende mange skiver for tida. Janet Jackson og Prince er også glad i å stappe skiver fulle av meningsløse spor mellom de skikkelige låtene. Så også med Wyclef, hvilket fører til at albumet øyensynlig har 22 låter, mens det er i realiteten kun er halvparten som er låter av betydning. En uting. Slutt med det.

Man skulle kanskje tro at New Yorkeren Wyclef i større grad ville være opptatt av hendelsene rundt 11. september, men med unntak av et par flyktige bemerkninger på Knockin' On Heavens Door og War No More, er det ingen vektige kommentarer om dramaet byen har opplevd mens Wyclef har vært i studio. Det er skuffende at en av byens talsmenn, som har direkte tilgang til verdens oppmerksomhet, ikke vil eller tør berøre de mest oppsiktsvekkende og grufulle hendelsene som har råket USA på aldri så lenge. Så vidt meg bekjent er det ingen popartister i USA som har tatt et skikkelig oppgjør med 11. september og Bush' War On Terrorism. Eminem var også innom problematikken på hans nye album, men uten å dvele ved temaet i særlig grad. Det er typisk at når Wyclef velger å bruke litt tid på 11. september på War No More, tar han opp hvilke problemer han møter på flyplasser med skjerpet sikkerhet nå for tiden, isteden for å ta opp de utfordringene de på ground zero og The Projects møter daglig.

Nok politikk, det er tross alt popmusikk dette handler om, og det er ikke tvil om saken når Wyclef drar i gang Pussycat sammen med Tom Jones. Det er i slike tilfeller artister trenger folk som kan beskytte dem mot seg selv. Pussycat er en pinlig affære og at mannen vurderer å gi den ut på singel bare understreker behovet for personlig veiledning. Likeså mislykket er coverversjonen av Dylans Knockin' On Heavens Door som dedikeres til Tupac Shakur og Biggie Smalls. Budskapet når igjennom, selvsagt, men behandlingen av Dylans klassiker er redselsfull, med Wyclefs småpludring mellom versene. Albumet avsluttes med to bonusspor som ikke bidrar til å heve inntrykket av skiva. På MVP KomPa benytter Wyclef den selsomme Cher/Olsen Brothers-vokaleffekten, med like stor suksess som de nevnte artistene før ham. Resultatet er skrekkelig og siste låt ut er ikke stort bedre, hvor det musikalske temaet fra tittellåta resirkuleres. Oppsummeringen må bli at albumet ville vært bedre med tøffere redigering. Nå står Masquerade tilbake som et prematurt album fullt av svake spor og veldig lite nytt.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"

(Constellation)

Tung og schizofren debut av Godspeed You! Black Emperor-medlemmet Efrim Manuel Menuck.

Flere:

Throw Me the Statue - Moonbeams
The Shins - Chutes Too Narrow