cover

Kill the Moonlight

Spoon

CD (2002) - 12 XU / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Poppunk / Powerpop / New Wave

Spor:
Small Stakes
The Way We Get By
Something To Look Forward To
Stay Don't Go
Jonathon Fisk
Paper Tiger
Someone Something
Don't Let It Get You Down
All The Pretty Girls Go To the City
You Gotta Feel It
Back To the Life
Vittorio E.

Referanser:
Ben Folds Five
Elvis Costello
XTC

Vis flere data

Se også:
Gimme Fiction - Spoon (2005)
Transference - Spoon (2010)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Utenfor smittefare

Etter at Spoon har slått an tonen beveger de seg ikke noe særlig i det hele tatt.

Nå må jeg innrømme at jeg ikke har hørt særlig på Spoons tidligere album, men stoler på det jeg har hørt om at denne utgivelsen skal være mindre rett fram enn forgjengerne. Kill the Moonlight høres ikke ut som så mye annet man hører for tiden. Den inneholder en slags moderne, rytme- og ofte tangentdrevet indiepop. Ulikt andre amerikanske band, og kanskje spesielt de fra Texas, høres Spoon litt britiske ut. Litt new wave, liksom.

Førstesporet Small Stakes høres lovende ut men står underlig stille, som om den sitter fast i startgropa. Dermed fungerer den bedre som intro enn som egen, selvstendig låt. På andre låta kommer de litt mer i gang. The Way We Get By er en pianopoplåt iblandet klapping, noe jeg er veldig svak for. Deretter fortsetter det i en slags snill indiepop i de fleste av de resterende låtene.

For at pop som dette skal ha særlig lang levetid må den skape en slags avhengighet hos lytteren. Enten ved at man blir hekta på å høre låtene om og om igjen, eller at de fester seg som små nynnemelodier man ikke blir kvitt. Svært sjelden er Spoon i nærheten av dette. De glimter jo til, som med den stønnende(?!) Stay Don't Go eller powerpopforsøket Jonathon Fisk. Som helhet blir det derimot for mye kjedelig materiale.

Mangelen på smittende refrenger preger som sagt Kill the Moonlight. På deler av plata virker det også som om gode ideer generelt også er fraværende. Låtene drar meg liksom ikke med noe sted, de bare står stille og tråkker i grusen. De klarer å være morsomme og småeksentriske, men ikke fengende nok. På en håndfull av låtene blir jeg sittende og vente på et superrefreng eller et fascinerende parti som aldri kommer.

Spoon har klart å finne fram til mange interessante elementer, og har nok hatt et spennende arbeid med Kill the Moonlight. Derimot har de ikke klart å få plata til å svinge noe særlig. Dermed blir hele plata fort glemt og vil antagelig okkupere en beskjeden plass i CD-hylla. Den mest påtagelige følelsen etter å ha vært igjennom Kill the Moonlight en del ganger er lysten til å høre noe som virkelig river i øret.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

sign post
10.10.14 - 12:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: