cover

2112

Rush

CD (1976) - Mercury / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Prog / Tungrock

Spor:
2112
A Passage to Bangkok
The Twilight Zone
Lessons
Tears
Something For Nothing

Referanser:
Yes
Saga
Dream Theater
Spock's Beard
Led Zeppelin

Vis flere data

Se også:
Vapor Trails - Rush (2002)
R30 - Rush (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


We have assumed control...

To år etter debuten kom bandets fjerde album, og dette var starten på det definitive gjennombruddet.

Rush har bestandig vært å regne som et av de ledende bandene innenfor progrocken. I motsetning til de andre store gruppene (Yes, Genesis, Jethro Tull, etc.) som fremførte litt særere og mer svulstig symfonisk prog holdt Rush seg til en litt mer "rocka" variant av stilen, til tross for spenstige og tekniske innslag både titt og ofte.

I starten var det ikke så mye progressivitet å spore i bandets musikk, men det var med 2112 ting skulle for alvor begynne å endre seg. Selv om forgjengeren (Caress of Steel, 1975) bød på et litt lengre innslag i form av The Fountain of Lamneth, var det det tjue minutter lange tittelkuttet som skulle vekke mest oppmerksomhet. I prog-rockens storhetstid under første halvdel av 70-tallet kom det vel knapt ei eneste skive fra de tidligere bandene som ikke inneholdt komposisjoner med minst tjue minutters varighet, og da denne kom i april i 1976 begynte også disse å fokusere på å lage "låter" med litt mer vettug lengde.

Helt siden den spede oppstarten i 1968 har bassist og vokalist Geddy Lee og gitarist Alex Lifeson vært en del av bandet, og frem til året de platedebuterte var John Rutsey med som fast trommis. Neil Peart ble hyret inn som reserve da Rutsey ble syk, og han er også fremdeles med i bandet.

2112 består av sju underdeler som til sammen utgjør en eneste lang komposisjon. I livesammenheng har kun de to første blitt spilt, men så er det også disse to som gjør mest av seg. Etter det begynner det å dabbe litt av, og de neste to-tre bitene er i stor grad dominert av "clean" gitar. Helhetsinntrykket blir også noe dårligere når det er flere sekunders opphold mellom de forskjellige delene, og man får følelsen av at den mesterlige 2112 kun er en håndfull løse deler satt sammen til en lang komposisjon. Misforstå meg for all del ikke, for hele verket er et flott stykke musikk, men det er altså helheten som blir satt på prøve. Spesielt mektig er sluttsekundene der hele bandet går amok og den lett forvrengte stemmen (som jo må tilhøre Neil Peart?) som i et eneste stort kaos sier:

Attention all planets of the solar federation
Attention all planets of the solar federation
Attention all planets of the solar federation
We have assumed control
We have assumed control
We have assumed control

De aller fleste tekstene på dette albumet er skrevet av Neil Peart, bortsett fra Tears og Lessons som er skrevet av henholdsvis Lee og Lifeson. I tillegg til å bli regnet som kanskje verdens beste trommeslager er han en særdeles begavet lyriker, og ga også ut en bok i perioden da bandet hadde en pause. Grunnen var vel at hans datter omkom i en trafikkulykke, og vel året etter døde hans kone. Mer om dette kan du forresten lese om i anmeldelsen av R30-DVDen et annet sted på groove.no.

Et noe tyngre innslag får vi i form av A Passage to Bangkok, som ut i fra teksten å dømme er en beretning om livet på veien. Også denne er signert Peart, og på en måte minner teksten om en slags reiseskildring. En haug land og byer nevnes sammen med de dertil hørende kvaliteter, og selv om jeg tviler på at bandet har spilt i Colombia og Afghanistan er temaet her et friskt og litt uvanlig innslag blant de mer utfordrende tingene mannen ellers skriver om.

En stor del av albumet er dominert av en gjennomgående bruk av akustisk gitar, noe som ikke egentlig gjør altfor stor skade på materialet. Selv om det fantes innslag av kassegitar her og der også i tittelsporet (mest for å skape litt ekstra fylde) er det hovedsakelig låtene tre til fem som er halvveis akustiske. Noen av ideene blir litt like, og et par låter blir dermed kanskje litt vanskelige å skille. I bunn og grunn er det de to første låtene som er de mest minneverdige, men den dempede Tears er en skjør og nesten gråtkvalt avkopling før det hele tar seg opp igjen i form av Something For Nothing. Egentlig er ikke låtene i seg selv så utfordrende, siden Lifesons gitarspill ofte stort sett består av akkorder, men det er Pearts og Lees fargerike tromming og bassing som tar hele sulamitten et steg videre.

Lydmessig er ikke 2112 blant bandets beste album, men den markerte begynnelsen på en fem år lang epoke som endte med det magnifikke studioalbumet Moving Pictures og det påfølgende live-albumet Exit... Stage Left i 1981. Resten av åttitallet bød på skiver som ifølge mange var altfor synthbaserte, og Rush har vel egentlig aldri greid å levere ei ordentlig knall skive etter de to sistnevnte. Etter noen års pause returnerte et litt rustent band med ei svært så tung skive i form av Vapor Trails (2002), som de også brukte som unnskyldning for å dra ut på turnè. Denne turneen endte i Rio de Janeiro i 2003, og den siste konserten ble foreviget på live-albumet Rush In Rio. Om det dukker opp noe nytt fra de tre aldrende kanadiere er uvisst, men i mellomtiden har vi da i det minste en real skare udødelige Rush-skiver å kose oss med.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Supersilent - Supersilent 7

(Rune Grammofon)

En knallsolid konsertfilm med flere store høydepunkter. Hiorthøy og Supersilent i sublimt samspill.

Flere:

Gluecifer - Basement Apes
Silverchair - Diorama