cover

The Way I Am Sick

Dakota Suite

2 x CD (2002) - Glitterhouse / S2

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Sakral / Sadcore / Neo-klassisk

Spor:
The Way I Am Sick
My Awakening
Falling Apart I
The Emptied Ocean
Just Below the Surface
Lesseps (for strings)
Before She Was On her Own
Black River Falls
Falling Apart II


Your Vigour For Life Appals Me (part I)
One For the Shoeshine Man
Loss
About When We Met
Lesseps (original version)
To Have Wondered (1943-1996)
December 8th 1980
Episode
I Turned Away So That I Might Not See
Bereavement and Loss

Referanser:
Rachel's
Hood
Mogwai
Low

Vis flere data

Se også:
This River Only Brings Poison - Dakota Suite (2002)
Waiting For the Dawn to Crawl Through and Take Away Your Life - Dakota Suite (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Wunderkammer

Chris Hoosons ambisiøse prosjekt slår heldig ut. Dakota Suite setter seg ned i Baptistkirken med 20 musikere.

Dakota Suite er en Leeds-trio som fyller hjemmesiden sin med Everton FC lenker(!). Siden 1996 har de likevel beveget mange av oss ikke-tilhørende blåtrøyer med innadvendte og stillferdige toner, ikke helt ulikt Red House Painters, American Music Club eller Spain. The Way I Am Sick skiller seg noe ut fra deres tidligere utgivelser. Dobbelplaten består utelukkende av instrumentale stykker, et grep de også benyttet på Navigators Yard (1999), men store deler er denne gang tilrettelagt for orkester. Halvparten er spilt inn i South Parade Baptist Church i Leeds, mens den andre platen består av spor som tidligere har vært å finne på Songs For a Barbed Wire Fence (1998), Alone With Everybody (1998), Signal Hill (2000) og Morning Lake Forever (2000).

For den som har et forhold til bandet fra tidligere er det derfor de nye innspillingene som er mest interessante. Her har Dakota Suite hatt som mål å transformere sin minimale stil over til kammermusikk beregnet for et større orkester. I tillegg til trioen (piano, orgel og cello) bidrar derfor ti fiolinister, fem spiller cello, tre bratsj, i tillegg til kontrabass og nok et orgel. Gjennomgangstonen er blitt meget sakral og stemningsskapende på et høsttungt og saktmodig vis. Mest vellykket blir det på det lange åpningskuttet The Way I Am Sick, som kan regnes som platens tyngdepunkt. Melodien er basert på refleksjoner av et dikt av samme navn, som også står på trykk i sin helhet på omslaget, og som var en slags inspirasjonskilde for hele dette prosjektet. Hovedpersonen i Dakota Suite, Chris Hooson, fikk tilsendt denne teksten av en Mr. Elliot Sturdy, og det skapte så sterke reaksjoner at han umiddelbart satte seg ned for å tonesette stemningen han fikk av diktet.

Hooson har heldigvis styrt unna de verste stormannsgale fellene, noe som gjerne kan bli resultatet når mer konvensjonelle band forsøker seg på slike ambisiøse prosjekt. Uten å være noe særlig bevandret i kammermusikk stiller jeg vel på linje med de fleste som kjenner Dakota Suite fra tidligere, men jeg vil tro det er flere med meg som blir fristet til å ytterlig snuse litt på denne musikkformen etter å ha blitt kjent med The Way I Am Sick. Koplingen mellom mellom klassisk og rock har i dette tilfellet blitt meget vellykket, der Rachel's fra USA er et annet band det går an å bringe frem i den sammenheng. Ellers kan Dakota Suite sidestilles med Godspeed You Black Emperor! på sitt mest melankolske, i de pirrende øyeblikkene før de bryter ut i soniske eksplosjoner, Low på sitt mest ravnsvarte, og Labradford når det kommer til å skape filmatiske og trykkende stemninger. Selv om ingen av sporene når helt opp mot tittelkuttet, er hele The Way I Am Sick et nedtonet og finstemt stykke musikk, som gjerne kunne gått inn som underbyggende stemningskulisser i filmene til Fred Kelemen (Abendland) eller Aleksandr Sokourov (Mor og Sønn).

Disc 2 er noe mindre orkestrert, men det nedstrippede uttrykket skader heller ikke. Her kan man lettere spore trekk fra ambient/drone musikk, noe som gir assosiasjoner til Erik Satie, Dream Syndicate (John Cale & co) og Labradford uten sine elektroniske innspill. Særlig betagende blir det når en trompet kommer svevende inn bak kirkebenkene på One For the Shoeshine Man, mens de ellers dyrker et renere, minimalt uttrykk - som til gjengjeld kaster lange og mørke skygger.

The Way I Am Sick er en av årets aller vakreste plater, og bør høres enten du trives i samvær med moderne tristesse eller om du har et ben i gammel kammermusikk av det dunkleste slaget. Det hadde vært meget interessant å høre hva en kjenner av den stilen kunne sagt om dette prosjektet, så hvis noen føler seg kallet er ordet fritt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fleet Foxes - Fleet Foxes

(Sub Pop / Bella Union)

Eit ruralt pop-under tufta på gamle tonar, like naturleg og friskt framstilt som lerkesong ein grønnkledd vårdag.

Flere:

Portishead - Third
Saint Etienne - Smash The System - Singles And More