cover

Materia

Novembre

CD (2006) - Peaceville / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Goth / Prog / Death metal

Spor:
Verne
Memoria Stoica/Vetro
Reason
Aquamarine
Jules
Geppetto
Comedia
The Promise
Materia
Croma
Nothijngrad

Referanser:
Opeth
Katatonia
My Dying Bride
Nightingale

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Vakker italiensk melankoli

Italia er mer enn skakke tårn, digre operasangere og mat med pussige former. Møt Novembre!

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde all verdens til kjennskap til italienske Novembre da jeg fikk bandets siste utgivelse i hende, men med Peaceville-logoen på omslaget burde det jo bli bra. Dette engelskbaserte selskapet kan skryte av å ha band som My Dying Bride og Katatonia i stallen, og dermed skulle man vel ha en ørliten anelse om hva det er disse italienerne sysler med.

Materia er Novembres femte studioalbum siden debuten i 1994, og med det byr bandet på en god time atmosfærisk og til tider småprogressiv goth-metal, ispedd en god dose melankoli. Ikke en dårlig utvikling det, når man tenker på at de i begynnelsen hadde et mer death metal-orientert uttrykk.

Men tro nå ikke at bandet har snudd ryggen til dødsmetallen fullstendig, for så er slett ikke tilfelle. Deres mer ekstreme partier holder så absolutt mål, og Carmelo Orlandos growling er en fin avveksling til den ellers svært så dominerende tostemte vokalen som preger skiva. Nå er det selvfølgelig ikke noe galt med vokalharmonier, men det kan fort bli litt mye av det gode. Nå er vel dette kanskje også et av varemerkene ved såpass mørksindig og melankolsk musikk at vokalen ikke skal være av den aggressive og mest høyrøstede typen? Du kunne vel ikke kalt det melankoli om vokalisten låt som noe med rabies, kunne du vel? Tenkte meg det, ja...

68 minutter blir nok i lengste laget for en CD med såpass "tungsindig" musikk. Låtene på Materia er ikke spesielt varierte heller, så når hvert av dem har en spilletid på seks-sju minutter, går man fort litt lei. Det virker som om bandet har funnet en god oppskrift, men med såpass lite nytt i hver låt, så blir dette altfor langdrygt. Til slutt blir det vanskelig å skille låtene fra hverandre. Carmelo Orlando synger bra, og er god til å harmonisere, men dessverre bidrar det ikke til å gi verken bandet eller låtene særlig identitet.

Skrell bort den noe unødvendige Arcadia-coveren The Promise og kanskje et par-tre av de aller svakeste låtene, og du sitter igjen med ei brukbar skive.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


John Olav Nilsen og Gjengen - For Sant Til Å Være Godt

(Voices Music & Entertainment (VME))

Ein illusjonslaus men ikkje håplaus drabantbypoet, fengande tonar, og smittande ungdommelig mot.

Flere:

Neil Young - On the Beach
The Gin & Tonic Youth - New Times