cover

Knife Play

Xiu Xiu

CD (2002) - 5 Rue Christine / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Avantgarde / Synth / Pop

Spor:
Don Diasco
I broke up
Luber
Hives Hives
Dr. Troll
Over Over
Anne Dong
Suha
Poe Poe
Homonculus
Tonite and Today (What chu talkin bout?)

Referanser:
Deerhoof
Bogus Blimp
Skinny Puppy

Vis flere data

Se også:
A Promise - Xiu Xiu (2003)
A Promise - Xiu Xiu (2003)
La Forêt - Xiu Xiu (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Gong!

Et originalt band som det er merkelig vanskelig å sette referanser til.

"When my mom died I listened to Henry Cowell, Joy Division, Detroit techno, The Smiths, Takemitsu, Sabbath, Gamelan, 'Black Angels' and Cecil Taylor." Mannen bak dette utsagnet er Xiu Xius vokalist og primus motor Jamie Stewart, og utsagnet er å finne på et klistremerke på coveret til Knife Play. Hvorfor i all verden de har satt det der må du ikke spørre meg om - de som kjøper skiva fordi de tror den kommer til å få høre noe à la disse banda, vil få seg en stygg overraskelse.

Jeg må få lov til å si at denne skiva er noe av det mest originale jeg hørt på en god stund: Med sine plutselige utbrudd og omveltninger og sin "mer er bedre"-filosofi er ikke denne skiva absolutt for alle og enhver. For å si det med hovedpersonens egne ord, det dreier seg om "samtidsmusikk med popstrukturer og homodisco-beats". Nå må jeg ærlig innrømme at jeg ikke har hørt på så alt for mye homodisco opp igjennom årene, men jeg vil tro det er en nokså treffende beskrivelse.

Det som først og fremst slår meg når jeg hører denne skiva er hvor mye det er av absolutt alt. Det er så mange merkelige lyder og soniske utbrudd at det ved første gjennomhøring trekker oppmerksomheten vekk fra melodien på låtene, og blir en irriterende faktor. Heldigvis tar det ikke mange gjennomhøringene før skiva vokser fra å være kun en interessant kuriositet til et veldig solid stykke musikk. Det er flere synther med i bildet, og de maner fram stemningsfulle melodier klart inspirert av 80-tallets synthpop. Synthene vever et teppe av lyd som programmert støy og plutselige rytmeeksplosjoner som hele tiden er på randen til å rive det hele i stykker. Det er disse harde kontrastene og uforutsigbarheten med det hele som gjør Knife Play så spennende.

Rytmeseksjonen er mildt sagt interessant. Bandet har ingen fast trommeslager, og på de fleste låtene finner man heller ingen trommer i det hele tatt - i stedet bruker de et assortement av bjeller og andre metallgjenstander som de slår på i perkussive mønstre opp mot asiatisk folkemusikk. Det må sies at det også er låter med konvensjonelle trommesett her, og til det formålet har bandet leid inn to dyktige jazztrommeslagere som utfører oppgaven meget godt.

Tekstene er mørke, depressive, ubehagelig ærlige, men til tider også morsomme; hør bare på låta Anne Dong der vokalist Stewart synger om sitt knuste hjerte og plutselig hever stemmeleiet med utbruddet: "You're not coming to my birthday!" De komplementerer musikken på en ypperlig måte, med sin ustabilitet og skjørhet, og Jamie Stewart fremfører dem med både sjel og innlevelse. Personlig tror jeg bandet hadde vært bedre tjent med å kjøre vokalen høyere i miksen, da den ofte blir nærmest overdøvet av instrumentene (og det er mange av dem: synth, piano, gitar, bass, trompet, saksofoner, og bjeller, for å nevne noen.)

Dette er ikke ei plate jeg kommer til å spille når jeg sitter ute i sola og nyter vårværet, og det er heller ikke ei skive jeg vil våge å spille på fest. Derimot er det ei ypperlig skive når du sitter innendørs, alene, og med hodetelefoner. Pluss i margen for å være nyskapende, men de tilbyr heldigvis mye, mye mer. Nemlig mektige kontraster og en uforutsigbarhet som gjør at du blir sittende i konstant spenning ved hver gjennomhøring.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Håkan Hellström - Ett Kolikbarns Bekännelser

(Virgin)

Livet er skitigt. Livet er jävla fucking kuk-Åmål.

Flere:

Madder Mortem - Desiderata
Foster The People - Torches